The real heart of teaching is an art form

Ramlet tilfeldigvis over et kort, men innsiktsfullt youtube-klipp som jeg fikk lyst til å dele. Klippet handler om læring og lærerrollen. Jeg synes det oppsummerer på noen få setninger hva pedagogikk egentlig handler om - enten det er i en lærerrolle, trenerrolle eller noe annet i samme sjanger.

Forhåpentligvis har de fleste av oss vært så heldig å på et eller annet tidspunkt få oppleve hvordan det er å ha en virkelig flink pedagog som hjelper oss videre med noe. Å ha følelsen av at vedkommende virket å alltid vite hvilke knapper som skulle trykkes på, hvilken feedback vi hadde bruk for akkurat nå og når vi var klar for et "nytt steg". I så fall vil du kjenne deg igjen i setningene lenger nede.

For egen del er jeg særdeles opptatt av at læring og utvikling er et samspill mellom den som skal lære og den som skal lære fra seg. Læringen blir aldri bedre enn det eleven / studenten / idrettsutøveren eller hva det måtte være er mottagelig for og min viktigste oppgave som pedagog (uskolert sådann!) er å møte den jeg jobber med på hans ellers hennes "banehalvdel". Finne ut hvem det er jeg jobber med. Hva trigger og motiverer deg? Hva er dine mål og drømmer? Hva er rett tilnærming til akkurat deg? Det finnes ingen fasit og prøver jeg å "snu bunken" og bruke samme oppskrift i dag som i går blir det aldri mer enn i beste fall halvbra. Den viktigste kvaliteten jeg kan ha i en trener/lærer-rolle er en kontinuerlig nysjerrighet til dem jeg jobber med og et brennende engasjement til den læringen og utviklingen vi sammen skal skape.

Vel vel.. Noen utdrag fra klippet som jeg synes er særlig kloke:

Great teachers know that the way you get people to learn is by connecting it to the learner's interest, to what motivates them, what energises them, what excites them, what engages their imagination.

The real heart of teaching is an art form, I believe, because great teachers also look into the eyes of their students and recognise who they are and how well they are responding and whether this is something they can take further, or not.

At the heart of all great professions is a deep power of connoisseurship. It's true of great musicians, it's true of all virtuosi, that they know what is appropriate here and now. And great teachers are like that, they have a reportory of skills and possibilities and knowledge, but their skill is to apply it here and now, with you, to know what would be appropriate.

Barneidrett og operaens ballettskole

AP-politiker Jan Bøhler fikk, forutsigbart nok, så ørene stod rett ut da han i forrige uke var så nådig å mene noe om den norske modellen for barneidrett. Essensen i det han uttalte, hvis man tok seg tid til faktisk å lese det han sa og ikke stoppet ved den tabloide fremstillingen om «topping» og «spissing», var slik jeg tolket det at barn har størst utbytte av å konkurrere med og mot de som er omtrent på samme nivå som dem selv. Det mest oppsiktsvekkende med det hele, etter min mening, er vel at et slikt standpunkt er så kontroversielt at det rettferdiggjorde forsiden på riksdekkende aviser. Hvordan et regelverk skal utformes og hvilke virkemidler som skal brukes, kan det nok finnes mange meninger om. Men at det gunstige, enten du er flink eller mindre flink, er at flest mulig av kampene man får spille er jevne tror jeg er en ganske gjengs oppfatning blant de fleste som har syslet litt med barne- og ungdomsidrett. Det er kjedelig og lite lærerikt å vinne med mange mål. Det er kjedelig og lite lærerikt å tape med mange mål. Det er spennende, utviklende og motiverende å spille jevne kamper – enten du taper eller vinner. Så kan vi diskutere i det vide og brede hvilke systemer vi skal ha for å skape flest mulig av disse jevne, gøye, utviklende konkurransene.

Jeg kom til å tenke på dette i dag. Jeg har nemlig en skjønn liten niese på 7 år som akkurat er ferdig med sitt første år på skolen. Mathilde er glad i å danse og har gått på ulike ballettklasser i to år allerede. Det første året synes hun det var kjempemoro, men utover det andre året synes hun etter hvert at det var for mye lek og for lite alvor. Mathilde er nemlig en seriøs ung dame som liker at ting er «skikkelig». Som moren hennes beskrev det: «Hun ville danse Svanesjøen, ikke hoppe på tjukkasen til «Rosa helikopter» på anlegget..»

For å få muligheten til å utforske interessen sin for ballett har hun nå fått lov å melde seg på prøvedansing i operaen. Å danse i operaen er noe helt annet enn et lokalt fritidstilbud. Her trenes barna profesjonelt og målrettet, og ballettskolen har et overordnet mål om å utdanne dansere til et internasjonalt nivå.

I informasjonen om hvordan man søker om opptak kan vi lese følgende:

Ballettskolen ved Den Norske Opera & Ballett kan ta inn elever fra de er 6 år gamle. Nybegynnere kan være mellom 6 og 9 år for jenter, og mellom 7 og 10 år for gutter. For elever som er eldre enn dette kreves normalt at de har en del trening i klassisk ballett bak seg. For en som ønsker å drive seriøst med ballett anbefales det å ikke vente for lenge med å søke, da det erfaringsmessig blir vanskeligere å komme inn jo eldre man er. Dette henger sammen med treningsomfanget som er større enn ved de fleste private ballettskoler og med den tette oppfølging disiplinert trening i relativt små grupper muliggjør. Ballettskolen har opptaksprøve umiddelbart etter skolestart hver høst, og blir annonsert på hjemmesiden vår og i forskjellige aviser.

Og premissene som venter de unge danserne når de søker om opptak på operaens ballettskole er som følger:

Etter vurdering av søkerne hvor en vektlegger dimensjoner som fysisk egnethet inkludert bevegelighet, koordinasjon, spenst, musikalitet, konsentrasjonsevne og energi, tas om lag en tredel av søkerne opp til et prøvesemester. Elevene har to ganger i året vurderingsklasser som sammen med arbeidet gjennom terminen danner grunnlag for en skriftlig vurdering til foreldrene.

Ganske tøft opplegg for de unge håpefulle altså. Tøffe krav. Systematisk, målrettet trening. Knallhard selektering – en av tre, av de som har kommet så langt at de faktisk møter opp for prøvedanse, er så heldig at de blir tatt opp på et prøvesemester. Tenk om noen hadde forsøkt noe som ligner på dette innenfor idretten..!! Da hadde vi snakket førstesider da.

Jeg mener ikke at dette er slik vi burde drevet barneidretten vår. Den norske modellen har mange positive sider, også i toppidrettsperspektiv, og viser igjen og igjen at den er i stand til å få frem idrettsutøvere i verdensklasse. Selv om det hadde vært slik at det eneste målet med å rekruttere unger inn i idretten var at noen få skulle nå toppen til slutt vil jeg for eksempel tro at det i de aller fleste idretter ville være lite gunstig med en så tidlig selektering som det balletten tydeligvis ser tjent med.

Imidlertid synes jeg det er interessant at det er så stor forskjell mellom to sektorer, og at det som ville utløst det totale ramaskrik innenfor idretten tydeligvis er helt normalt og akseptert innenfor kultur. Hvorfor er det slik? Og går det tøffe opplegget for de få ambisiøse på bekostning av dansegleden til alle dem som har det kjekt med et tilbud med lavere terskel i nærmiljøet sitt? 

Sunnivareisa 2013 - ei vidunderlig ferd

Jeg har lyst til å skrive litt om en flott kunstnerisk opplevelse jeg hadde for noen uker siden. Første helgen i juni hadde jeg kjøpt billetter til «Sunnivareisen 2013» som var en del av Festspillene. Bakgrunnen for min interesse var at søsteren min, Therese, sammen med skuespiller og multitalent Ingvild Thorkildsen, hadde totalansvar for hele det kunstneriske innholdet gjennom dagen. I tillegg var selve hovedinnslaget på reisen et bestillingsverk av Therese som skulle fremføres på øyen Selja.

En hel dag med inntrykk gir masse å fortelle om. Jeg skal ikke skrive om alt – men konsentrere meg om opplevelsen jeg fikk på klosterruinene på Selja, ytterst i havgapet. Har du imidlertid lyst til å lese litt mer om selve arrangementet og programmet for dagen kan du for eksempel kikke her: http://www.fib.no/sunniva.

Og har du lyst til å lære litt om Sunniva-legenden, en historie jeg ikke kjente spesielt godt til, men som jeg fant spennende og interessant, kan du starte med denne artikkelen: http://no.wikipedia.org/wiki/St._Sunniva.

Jeg prøver alltid å få med meg konserter med verk av Therese. Imidlertid ikke i «sympati» eller for å «være hyggelig», men for egen del. Med mange jern i ilden, mye å rekke over og mange ting jeg kunne hatt lyst til å bruke tid får jeg ikke deltatt så ofte på kulturarrangement som jeg kunne ønske meg. Det at jeg har et familiemedlem som med jevne mellomrom presenterer kunst på høyt nivå blir dermed en god «unnskyldning» til å sette av litt tid til kulturelle opplevelser. Det gir meg mye å få muligheten til å ta inn helt andre inntrykk enn hverdagen gir.

Etter en båttur fra Bergen og nordover til Selja, hvor et variert og lærerikt program sammen med flotte omgivelser oppover kystlandskapet fikk tiden til å gå, ankom vi kaien på Selja og skulle så spasere i en prosesjon en liten halvtime over til klosterruinene på øyen.

Langs stien til klosterruinene ble vi møtt med ulike kunstneriske innslag i et vidt spekter. Folkedans, vakker sang og en ensom sjonglør for å nevne noe. Det meste fungerte veldig bra og var særdeles gjennomført. Særlig likte jeg kombinasjonen av det tradisjonelle, det ventede, det som passet inn i omgivelsene – for eksempel stemningsfull korsang – og det surrealistiske, det uventede, det som overhodet ikke passet – tre menneskelige «skulpturer» sittende på hvert sitt oppblåsbare badedyr var kanskje det mest outrerte. «Kult» er kanskje ikke et ord som passer når man skriver om kunstopplevelser – men dette var rett og slett kult.

Konserten var på mange måter bygget over samme lest. Kontraster. Fire sangere i oransje kjeledresser. St. Sunniva i uskyldsrent hvitt.  Et moderne uttrykk, mikset med elementer man tenker seg kunne vært tatt fra «gamledager».

(Bildet er tatt fra Facebooksiden til «Heilage Sunniva - ei storslagen reise»)

Jeg har vært på en god del konserter hvor verk av Therese har vært fremført. Og jeg har sjelden blitt skuffet. Likevel tror jeg dette var det beste jeg har hørt av henne. Kan sikkert ha vært en kombinasjon av omgivelsene, totaliteten i opplevelsen, det at man på mange måter hadde flere timer til å komme inn i et «modus» før selve konserten, men synes det var en usedvanlig flott og sterk opplevelse. Nydelige stemmer i form av Unni Løvlid, Stine Motland, Elin Pehrson Grytting og Silje Aker Johnsen, i perfekt kombinasjon med Bergen pikekor. Noen snakket etterpå om at den eneste demperen var den noe gråe, og til dels våte, dagen. Jeg opplevde ikke det som noe problem. Snarere tvert imot synes jeg faktisk det at tåken lå lavt satte en ekstra spiss på stemningen. Det ga et litt trolsk og mystisk preg. Jeg er faktisk ikke sikker på om det hadde fungert like bra med strålende sol og sommervær.

Da verket var slutt ble jeg nesten paff.. Jeg hadde den følelsen av å være et helt annet sted, men samtidig veldig «tilstede». Var langt inne i historien som ble fortalt, inntrykkene som kom og kjente det nærmest fysisk på kroppen.  Det hele var en svært sanselig opplevelse. Veldig nært. Sterke inntrykk.

Etter konserten gikk vi tilbake samme vei som vi hadde ankommet. Denne gang ledet an av seks tamburslagere, som hadde vært deltagere i konserten. På vei ut av klosterruinene stod det en «æresgarde» av «menneskelige statuer» (elever fra musikk, dans og drama ved Firda videregående skole) med hver sin røde ballong. Igjen – kontraster, akkurat passe surrealistisk. Stemningsfullt og lekent på samme tid.

(Bildet er tatt fra Facebooksiden til «Heilage Sunniva - ei storslagen reise»)

Da vi ankom kaiområdet kom den siste lille detaljen som puttet en elegant finish på det hele.. Tamburslagerne stilte seg opp langs veien, tre på hver side, og delte ut en rød kjærlighet på pinne til alle sammen. Stilig. Og gjennomført. Det var noe vakkert over det å se alle menneskene som hadde delt denne opplevelsen gå rundt med en rød slikkepinne i munnen mens vi ventet på båten som skulle ta oss videre.

----

Vil du vite mer om Therese og musikken hun lager så kan du starte med dette intervjuet, jenten er et råskinn… http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2013052811255880357518

----

Hvor er Selja?? Er du i nærheten i sommer anbefaler jeg å ta en tur ut dit – nydelig vakkert er det der..

(Bildet er tatt fra Facebooksiden til «Heilage Sunniva - ei storslagen reise»)

For de historisk interesserte er denne verdt å lese: http://www.nrk.no/sognogfjordane/kva-skjedde-med-gardane-pa-selja_-1.11085778.

----

Ti slutt, her er kortversjonen av legenden om Sunniva (kilde: Wikipedia):

Sunniva skal ha vært en kongsdatter fra Irland som var navngjeten for sin skjønnheten og sin rikdom. En hedensk, brutal og ivrig beiler truet henne til ekteskap, men i stedet for å underkaste seg denne mannen ga hun seg frivillig hen til den ukjente skjebne ved å forlate Irland med sine folk i tre skip uten seil, ror eller årer. Skipene drev nordover og deretter østover til de kom til vestkysten av Norge. Noen av folkene gikk på land på øya Kinn, mens Sunniva og de fleste andre gikk i land på øya Selja som ligger ytterst i Nordfjord i Sogn og Fjordane.

Folk på fastlandet så med mistro på de nyankomne og anklaget dem for å stjele sauer. Den hedenske befolkningen kom mot dem med sverd og ild, men da blåste det opp til en storm. Håkon Ladejarl sendte folk for å drepe dem i den tro at det var hærmenn, men da frelste Gud Sunniva og hennes folk ved å begrave dem under store steiner. Myten vil ha det til at da Olav Tryggvason kom til Selja, fant han velluktende knokler, mens Sunniva så fortsatt ut som hun sov. Det ble bygd en kirke på stedet, og Sunnivas etterlevninger skal ha blitt skrinlagt i 996.

Min leder/trenerfilosofi - seilbåtfilosofien

Før sommeren startet jeg en bloggserie hvor jeg ønsker å beskrive min filosofi som trener og leder. Her følger som lovet en fortsettelse på dette, med en forklaring og utdypning på det jeg har kalt ”seilbåtfilosofien” – og hvorfor jeg mener det er et bra bilde på arbeidet med å få en gruppe til å utvikle seg og prestere sammen.

Les gjerne også det første innlegget i ”serien”:
http://dbirkelund.blogspot.com/2010/05/min-ledertrenerfilosofi-et-grunnriss.html


Seilbåtfilosofien

I en seilbåt er rollene klart definert. Skipperen har alltid siste ordet og har til syvende og sist ansvar for å ta de ”store” beslutningene. Særlig i hektiske situasjoner er det ikke rom for diskusjon. Samtidig er en god skipper helt avhengig av mannskapet sitt. En dyktig skipper er flink å sette sammen rett mannskap og hans viktigste rolle er å få mannskapet til å fungere sammen – til å prestere. Videre er ethvert velfungerende mannskap avhengig av at hver enkelt klarer å ta ansvar og gjøre raske og kloke beslutninger når situasjonen krever det.
 
En seilbåt på langtur er som en egen organisme. Det eksisterer ingenting utover båten, mannskapet, havet og naturkreftene. Alt handler om å løse oppgavene etter hvert som de oppstår og få båten til å flytte seg på best mulig måte frem mot målet. Det finnes ingen andre enn de som er om bord som kan påvirke resultatet, ingen man kan ”ringe til” for å få hjelp til noe.


Med en seilbåt kan jeg ikke alltid velge korteste vei fra A til B. Det er ikke bare jeg som bestemmer retningen, jeg må forholde meg til kreftene rundt meg og jobbe sammen med dem og ikke mot dem. Men hvis jeg trimmer seilene riktig, bruker roret på en god måte, får mannskapet til å fungere, tar hensyn til vær og vind, navigerer klokt og finner balansen mellom tålmodighet og dristighet så kommer jeg alltid dit jeg vil. Da kan jeg dra hvor det skal være, i nesten hvilket som helst vær og uavhengig av om vinden blåser med eller mot.


Med å bruke seilbåten som modell forsøker jeg å beskrive hvordan laget på den ene side lever sitt eget liv og på den andre side må forholde seg til verden utenfor.  Lagets prestasjoner og fremgang skapes av og med de som utgjør mannskapet og fyller de ulike rollene. Laget er selv ansvarlig for sine resultater og kan kun i liten grad ”ringe etter hjelp” fra utenforstående for å komme seg dit de vil. Imidlertid er man prisgitt de ytre rammene (”vær og vind”), man må forholde seg til uforutsette ting som man ikke er herre over selv og man må kanskje gjøre justeringer i kurs og strategi underveis.

Noe av det flotteste jeg kan tenke meg er når vi en gang i blant klarer å få denne organismen som jeg ser laget som til å fungere til det fullkomne. Det være seg i et kort øyeblikk eller over en lengre periode. Når alle ombord tror på det samme, vil det samme, trekker i samme retning og bidrar med alt de har for å oppnå felles mål oppstår det magiske øyeblikk. Det finnes voldsom sprengkraft i det mennesker kan klare å få til i fellesskap.

Ser vi på skipperens rolle ombord i båten skjønner vi at kanskje den viktigste oppgaven er å sette sammen mannskapet på rett måte. Få med de riktige menneskene i de riktige rollene, og så få disse til å fungere sammen og jobbe mot et felles mål.

Synes på ledelse som forhåpentligvis kommer frem i beskrivelsen av "livet ombord" er en argumentasjon for et situasjonstilpasset lederskap. Jeg mener det er en styrke å kunne veksle mellom ulike lederstiler ut ifra hvilken situasjon vi står ovenfor og hvilken utfordring som skal løses. Særlig i virksomheter som er åpne av natur, hvor sammenhengene er komplekse, løsningen ikke nødvendigvis åpenbar og resultatet avhenger av den enkelte deltagers innlevelse, kreativitet og innstilling hevder jeg at den beste og mest effektive lederen er den som har et bredt spekter å spille på og som kan variere mellom forskjellige strategier og arbeidsmåter. Noen ganger kan det ikke være rom for diskusjon, da trenger man en autoritær beslutningstaker, andre ganger vil det være mer å hente på en demokratisk og involverende tilnærming. I en periode er det kanskje positivt med en veldig aktiv og synlig leder, mens det på et annet tidspunkt gjerne er gunstig med en mer tilbaketrukket sjef som slipper til mannskapet sitt i større grad. I en situasjon kan det være riktig å holde høyt tempo og gå rett på, i en annen situasjon kan det være mer å tjene på å vise tålmodighet og ta en liten omvei.

Et siste poeng jeg vil fremheve er viktigheten av å holde kursen selv om det blåser motvind. Innimellom får vi motgangen midt i ansiktet, og det kan virke uoverkommelig å nærme seg det endelige målet. Da er det desto viktigere å ikke miste oversikten over hvor det var vi egentlig ville hen. Kanskje tar det lenger tid enn vi hadde tenkt, kanskje må justere kursen og ta en omvei, men vi må hele tiden vite hvor har tenkt oss til slutt og sørge for å bevege oss sakte men sikkert i riktig retning.

Det var litt mer kjøtt på beinet rundt hva jeg står for og tror på. Satser på en fortsettende blogg om ikke så alt for lenge. Bruk gjerne kommentarfeltet. Synspunkter, spørsmål eller kritikk - alt er velkomment. Spennende om noen har andre syn på ting enn det jeg har.


Og for de av dere som finner det fornøyelig at akkurat jeg velger å bruke en seilbåt som metafor, denne opplevelsen (link) tatt i betraktning... Vel... Jeg har forståelse for humoren i det....

Vakker, mektig og vilt

Topp tre på de betjente DNT-hyttene på Hardangervidden (og sikker andre steder også for den del):
1) Kald øl når du kommer frem etter en god dagsmarsj. Ubeskrivelig.
2) Hjemmelagde vafler med syltetøy og rømme, og en kopp kaffe. Velfortjent.
3) Nydelig, hjemmelaget, tre retters middag. Til 235 kroner. Value for money.

Topp tre suksesskriterier for en vellykket fottur:
1) Gode sko. Gode sokker. Og compeed i sekken, i tillfelle.
2) Ikke for tung sekk.
3) Tilstrekkelig med raske kardohydrater i sekken, samt en liten knert med "optimisme".

Livskvalitet:
1) Å vandre innover Hardangervidden i shorts, baris, sekk og solbriller.
2) Å sitte i åttetiden og småglippe med øynene, og lure på hvor tidlig det går an å gå og legge seg - uten å virke i overkant sær..
3) Å gå en ti timers etappe, gjennom stadig skiftende landskap, i nydelig vær - og ikke treffe et eneste menneske.

På loffen i Katalonia (del 4)

Etter å ha nytt livet tre dager til ende i Collioure var det dags for å sette nesen sørover igjen. Vi var nå kommet til torsdag og flyet hjem fra Barcelona gikk søndag. Planen var å avslutte med et par dager som storbyturist i Katalonias hovedstad.

Men først. Et hyggelig bekjentskap. På stasjonen i Portbou (spansk grenseby) hadde jeg rigget meg til på toget til Barcelona, skulle til å ta frem boken min og finne roen før tre og en halv time på toget. Da ramler det inn to norske jenter, de prøver å orientere seg og finne et sted å sitte, en av dem uttrykker litt frustrasjon over at det sitter en "fyr som har okkupert en sånn fireseter", du vet en sånn med to seter mot hverandre (viktig lærdom: du vet aldri når det er noen som forstår norsk i nærheten...). Etter litt frem og tilbake spør du nå om det er ledig der jeg sitter, og det er det jo. Etter at de har diskutert sin (manglende) personlige hygiene det siste døgnet (de har tydeligvis tatt nattoget), noe som visst er kamuflert av en magisk jordbærparfyme, spør de meg på engelsk om noe med billettene. Da jeg svarer på norsk at jeg ikke tror de trenger noe mer stempling ser det umiddelbart ut som de har sett fanden på flat mark... Men det skal de ha, de henter seg fort inn igjen, vi presenterer oss for hverandre og finner raskt tonen.

De to hyggelige jentene viser seg å bære navnene Anne og Kristin. Du har "coachsurfet" (et meget sympatisk opplegg som jeg ble introdusert for, søk det opp på nettet og se om det er noe for deg) rundt i Frankrike og er nå på vei til Barcelona for en langhelg med storbyferie, før de skal tilbake til Frankrike. Anne er nyutdannet lege, og planlegger å reise de neste 8 månedene i påvente av turnusen sin, mens Kristin studerer jus.

<-- Kristin og Anne. Mine to nye venner fra toget mellom Portbou og Barcelona.

(Bildene i denne posten har jeg forresten rappet fra Anne. Rart med det, når det er jenter i nærheten så føles det gjerne som behovet for fotografering blir ivaretatt...)





På vei til Barca rakk vi faktisk å bli så gode venner at vi slo følge til det samme hostellet (det vil si... jeg gjorde det enkelt for meg selv ved å bli til det hostellet de allerede hadde bestilt på, og ordne meg et rom der...) og hang sammen videre i dagene som kom.

I Barcelona ble det en bra miks av strandliv (bodde 5 min fra stranden) og storbyturisme. Av gode severdigheter kan både Camp Nou, Montjuïcparken, Picassomuseet og en rusletur i bakgatene til La Rambla anbefales. Selve La Rambla opplevde jeg som fullstendig uinteressant. Jeg tok også en sånn toetasjers turistbuss med "høretelefonguide" (er man turist så er man turist), og det var faktisk ganske ok. Fin måte å få oversikt på byen, komme seg rundt, få sett ulike ting (man kunne hoppe av og på bussen så mange ganger man ville, var bare å ta neste hvis man ville stoppe, de gikk hele tiden).

En av kveldene var det tapas på menyen. Med tilhørende spansk rødvin. Kelneren nektet oss å bestille mer når vi nærmet oss slutten av menyen....

<-- Og hva er vel mer rett enn Mojito til dessert??

<-- Utflukt til Montjuïcparken. Det er mye som tyder på at dette ikke var denne ruten det var meningen at man skulle gå opp...

...men opp kom vi, og kunne nyte både flott utsikt over Barcelona...

....og en velfortjent is.

Siste kvelden i Barcelona snek jeg meg med på en middag som Anne og Kristin hadde avtalt med to andre "coachsurfere", altså folk ingen av oss hadde møtt tidligere. For å gjøre en lang historie kort, vi møtte to usedvanlig hyggelige amerikanere og hadde en svært trivelig kveld. Kjekt å treffe helt fremmede mennesker og finne kjemien og felles interesser direkte.

God stemning med våre to nye venner. Lengst ned til høyre sitter Darshan, en tusenkunstner fra Portland, Oregon, og nederst til høyre har vi Sonia som er fra San Fransisco og jobber i it-bransjen.

<-- Et uvisst antall mugger med sangria bidro til den gode stemningen. Birkelund tar ansvar for at folk har forfriskninger i glasset.

Kvelden ble avsluttet med et besøk til en bar med kun lokalt klientell (invitert av en spansk coachsurfer). Bildet er ikke allverdens, men i bakgrunnen ser du kveldens band - de satt bokstavelig talt midt i lokalet, så når man skulle bestille drikke tråkket man rett gjennom "scenen". Sjarmerende. Og ikke minst en plass vi aaaaldri hadde funnet på egenhånd...

Vel.... Thats it. Søndagen var det bare å innse realitetene og komme seg hjemover. Kanskje ikke verdens beste timing å forlate Barcelona den dagen da Spania skulle spille sin første VM-finale i fotball... Men men, vi klarer ikke alt.

På loffen i Katalonia (del 3)

Ankomst Villefranche. En vakker, historisk by i utkanten av Pyreneene. Tilbragte en fin, og varm, dag her, før jeg tok toget videre mot kysten.

Den viktigste severdigheten i Villefranche er borgen som ligger på høyden over byen. Borgen hadde en viktig strategisk betydning på den tiden da franskmenn og spanjoler ikke hadde et like fredelig forhold som i dag. Å gå opp tok drøye 20 min, som man kan se var utsikten verdt turen.

Om du zoomer inn litt ekstra bør du klare å lese om historien til Fort Liberia.

<-- Mellom borgen og byen ble det på Napoleons tid byggen en tunnel. Tusen trappetrinn, så stod man plutselig midt i byen.

Fra Villefranche tok jeg toget til Perpignan og videre til magiske Collioure. Her fikk jeg meg et lite rom midt i byen, med utsikt over hovedgågaten. Damen som leide ut rommene var en riktig "fransk madam" (sånne som du ser på film), minst 70 år gammel, meget bestemt og snakket kun fransk - men vi fant ut av det og kom godt overens.

Collioure er en perle ved kysten, helt ned mot grensen til Spania. Antagelig en av de vakreste byene jeg har vært i. Turistby riktignok, men av og til er det en god grunn til at enkelte stedet blir turistmål. Jeg var der såpass tidlig at det fremdeles var relativt avslappet og god stemning. Tipper at et besøk i mai-juni er fantastisk, mens slutten på juli og begynnelsen på august antagelig er bare stress.

Collioure er også et kjent vindistrikt og har særlig mye god rødvin. Matmessig er de en del av katalansk tradisjon (denne delen av Frankrike tilhører det gamle Katalonia), så man får vel så mye spanske som franske vibber.

Uansett.. Her får du noen bilder som forhåpentligvis gir et visst inntrykk av hvorfor denne byen er verdt et besøk hvis du er i nabolaget.

Og om du fremdeles ikke er lei, så får du følge i fjerde og siste del. Da avsluttes ferien med glade dager i Barcelona.

Kommer snart...

På loffen i Katalonia (del 2)

Vi befinner oss altså i Andorra, i en miks av 3000 meter høye fjelltopper og shoppingsentre. På den siste dagen før Berntsen skulle sendes avgårde videre sørover, retning Cannes, la guttene i vei mot Arinsal - en liten landsby ved inngangen til en nasjonalpark nordvest i landet. På en strålende soldag hadde vi en nydelig fjelltur inn til en av hyttene (noe lignende de norske turisthyttene) som ligger spredt rundt i den andorranske fjellheimen. Bildene tatt med mobilkameraet yter dessverre på ingen måte den storslagne naturen rettferdighet, men kan forhåpentligvis i hvert fall gi et lite inntrykk.

Etter vel gjennomført tur var det altså tid for å si adjø til min gode kompanjong Berntsen. Han satte kursen mot Rivieraen via Toulouse, hvor han på veien fikk gleden av å erfare på nært hold de franske togmyndigheters serviceinnstilling, engelskkunnskaper og generelle hjelpsomhet.

Jeg startet mine ti dager med aleneferie med et besøk i Europas største spa-bad. Caldea var et imponerende anlegg, vel verdt sine drøye 30 euro i inngangsbillett. 30-34 grader i hovedbassenget, flere boblebad både innendørs og utendørs (ikke minst det utendørs boblebadet med ståhøyde var fiffig), alle mulige varianter av massasjebasseng, romersk bad (med et basseng med 10 grader og med 36 grader, som man vekslet mellom), sauna, dampbad.. For å nevne noe. Her fantes det meste, og både kropp og sinn var deilig avslappet etterpå. Anbefales!

Neste dag var det klart for ny fjelltur, en litt lenger variant denne gangen. Jeg siktet meg inn på Coma Pedrosa, Andorras høyeste topp, som ligger på 2950 meter. Hadde en ny super dag i fjellet, etter at jeg passerte fjellhytten som lå nærmest toppen etter halvannen time traff jeg ikke et eneste menneske før jeg passerte samme punkt på vei igjen, fire timer senere.

<-- Fra rundt 2500 meter og oppover var det fremdeles ganske mye snø. Tidvis krevende å gå.

Det du ser i bunnen her er Estany Negre, "Den svarte innsjøen". Vannet skal visstnok se helt svart ut, hvis det da ikke er dekket av is og snø...

Her ser du utsikten fra platået rett under selve toppen, cirka 2900 meter. Når jeg kom opp hit var det vanskelig å tyde merkingen videre, så hvor løypen gikk var noe diffust... Siden jeg var advart om at den siste biten opp var ganske røff, og at det var viktig å holde seg der det var merket lot jeg det bli med dette og trasket nedover igjen.

På vei nedover igjen...

Etter noen fine dager i Andorra satte jeg kursen mot de franske Pyreneene. Av Trond Nymark hadde jeg blitt anbefalt en tur til Font-Romeu for en fjelltur eller to. Jeg fulgte oppfordringen og var to dager i den franske skibyen.

Reisen fra Andorra gikk brillefint. Buss ned til l'Hospitalet (stasjonen på bildet over), snek meg med toget til Le Tour de Carol (snek og snek.. fikk i hvert fall ingen anledning til å løse billett...) og tok bussen opp til Font-Romeu (bussen tok en time og kostet 1 euro).

Font-Romeu er en liten ski- og idrettsby i Pyreneene, blant annet mye brukt som base for høydetrening. Trond Nymark fortalte at han hadde vært her 10 ganger.

<-- Fra Font-Romeu hadde jeg en ny flott fjelltur. 7 timer ble det. Da jeg hadde gått i rundt 4 og kommet til en stor demning med en turisthytte ved siden av var det klart for lunsj. Turisthytten hadde selvsagt full servering både av det ene og det andre. Lunsjen ble en baguett med chorizo og en kald øl. Ikke feil............






Fra Font-Romeu hadde jeg bestemt meg for å ta Le Train Jaune, "det gule toget", ned til Villefrance (en liten by i utkanten av Pyreneene).

<-- Toget ble åpnet i 1903 og hadde som intensjon å knytte de mer perifere delene av Pyreneene tettere til resten av Frankrike. I dag fungerer det først og fremst som en turistattraksjon. På flere av vognene sitter man utendørs (åpen vogn), mens toget åler seg ned gjennom snirklete dalfører og forbi bratte stup. Meget spektakulært.

Bare å nye utsikten!

Om du ikke er lei - så er det bare å følge med i neste del...

På loffen i Katalonia (del 1)

Etter ti dager med landslagssamling i Granollers, en by rett utenfor Barcelona, var det klart for ferie. Flybilletten hjem var booket to uker senere og dermed hadde jeg fjorten dager til rådighet for en total "planløs" ferie. Perfekt.

Berntsen og Birkelund hadde kokt sammen en plan om å komme seg til Andorra. Vi kunne selvsagt gjort det enkelt og tatt en direktebuss fra Barcelona, men vurderte det som meningsløst kjedelig. I stedet klarte Berntsen i samarbeid med Google og det spanske jernbaneselskapet å finne frem til et lokaltog som tok oss langt inn i Pyreneene, kun noen få mil fra Andorra (for å finne ut hvor Andorra og de andre stedene som nevnes i denne posten egentlig ligger kan et besøk google maps anbefales). En genial løsning skulle det vise seg. For 8 euro hver fikk vi en nydelig togtur gjennom den katalanske landsbygden og inn i fjellene.

<-- Berntsen hadde valgt den klassiske trillekofferten som hjelpemiddel for å frakte med sine sokker og boksere, og fikk selvsagt velfortjent tyn for det. Han forsøkte imidlertid hardnakket å vende kritikken tilbake til initiativtakeren for turen, som han mente ikke i tilstrekkelig grad hadde informert om at sekk var et anbefalt hjelpemiddel når togloffing og Pyreneene var stikkord for reisen.

Vel vel.. Etter tre timer på toget ankom vi stasjonen som lå mellom byene (og når jeg sier by, så mener jeg vel egentlig landsby) Le Tour de Carol og Einveitg. Vi hadde altså krysset grensen og befant oss nå i Frankrike (noe vi ikke var helt sikre på før vi spurte damen på restauranten vi spiste lunsj om hvilket land vi var i).

I Einveitg fant vi en fabelaktig pizzeria kombinert med delikatesseforretning, med det vi umiddelbart kåret til tidenes beste pizza. Når guttene i tillegg fikk smakfullt belgisk øl til lunsj og deilig lokal rødvin til middag, ja så kom feriefølelsen snikende.

Det du ser på bildet til høyre er to flasker av nevnte vin (rødvin fra Collioure, en liten by ved kysten - kommer mer om den senere), isen vi hadde til dessert, den siste snusboksen til Berntsen og, i forgrunnen, restene av et stort stykke ost som franskmannen på bordet ved siden av insisterte på at han skulle gi oss (vi var, som man ser, ikke spesielt vanskelig å be...). -->


Et bra bilde på at vi ikke lenger var i de mest sentrale strøk kom når vi spurte mannen på stasjonen hvor nærmeste minibank var.. Han smilte og pekte: "6 km, den vei..."

Neste dag bød på litt motgang transportmessig. Det viste seg at franske tog- og bussruter betyr omtrent det samme som NSB sine: "Det kan være at det går et tog, enten på det tidspunktet som står i ruten, eller på et tidspunkt som ligner, eller på et helt annet tidspunkt. Det kan også være at det ikke går noe tog."

Vi kom oss nå etterhvert til l'Hospitalet, den siste franske byen før Andorra. Herfra visste vi at det gikk busser inn i ministaten. Imidlertid viste det seg at det kun gikk en buss tidlig på morgenen og en buss utpå kveldingen, dermed hadde vi hele dagen til å utforske en om mulig enda søvnigere og mindre landsby enn den vi kom fra. Hadde vel strengt talt klart oss med en halv dag der, men guttene så positivt på livet og fant roen klemt innimellom vakre franske fjell.

<-- Etter en hyggelig lunsj var det tid for en velfortjent formiddagshvil på en benk.

<-- Berntsen er sluttet å snuse og synes godt at bussen kan komme snart...

<-- ....men et glass optimisme hjelper på det meste!






Til slutt kom nå bussen. Og det skulle vise seg å være en opplevelse verdt å vente på. Helt alene var vi. I baksetet. En liten pose med "niste". En smilende sjåfør som kjørte som om han hadde stjålet bussen og lastet den opp med narko. Oppover trange hårnålssvinger gikk det på to hjul. Utsikten var "breathtaking" som amerikanerne ville sagt. Turen til Andorra la Velle skulle i følge ruten ta 2 timer. Vår mann brukte 1 time og 15 min.

Vel fremme i Andorras hovedstad var det tid for å finne seg et sted å bo (det vil si... vi trodde vi var i Andorra la Velle, men det viste seg at vi var satt av i Escaldes-Engordany, byen rett ovenfor, vårt inntrykk var vel etterhvert at disse to byene var i ferd med å vokse sammen til en). Vi gikk inn på det første og beste hotellet vi fant, og fikk et dobbeltrom til 50 euro natten. Lett når man kan det.

Hotell Oriol var et tostjerners, enkelt og greit hotell. Små rom, rent og pynt, internetttilgang og en engelsktalende innehaver som ikke visste hva godt han kunne gjøre for oss. God sangria hadde de også.... -->

Andorra var et sjarmerende og spennende bekjentskap. Midt oppi fjellene ligger altså et bittelite land (riktignok større enn vi hadde sett for oss) med minst to ansikter. Andorra er et naturparadis, utrolig vakkert, fullt av muligheter for friluftsaktiviteter såvel sommer som vinter (har veldig mye skiturisme om vinteren). Men det er også et overkommersialisert shoppinghelvete/paradis (avhengig av øynene som ser...). I Andorra får du alt, til gode priser (vi konkluderte riktignok med at prisene på elektronikk ikke var spesielt mye bedre enn det vi får i Norge, men så er vel Norge etterhvert et relativt rimelig land på disse tingene).

Guttene startet oppholdet i Andorra med å skaffe seg litt oversikt, samt en tur til grensebyen Pas de la Casa hvor vi gjorde unna den lille shoppingen vi hadde behov for. Her spiste vi også lunsj med Trond Nymark og hans støtteapparat. Trond lå nemlig på treningsleir i en fransk fjellby kun noen mil fra Andorra og tok turen over grensen for litt avveksling. Hyggelig.

Fortsettelse følger...