På loffen i Katalonia (del 1)

Etter ti dager med landslagssamling i Granollers, en by rett utenfor Barcelona, var det klart for ferie. Flybilletten hjem var booket to uker senere og dermed hadde jeg fjorten dager til rådighet for en total "planløs" ferie. Perfekt.

Berntsen og Birkelund hadde kokt sammen en plan om å komme seg til Andorra. Vi kunne selvsagt gjort det enkelt og tatt en direktebuss fra Barcelona, men vurderte det som meningsløst kjedelig. I stedet klarte Berntsen i samarbeid med Google og det spanske jernbaneselskapet å finne frem til et lokaltog som tok oss langt inn i Pyreneene, kun noen få mil fra Andorra (for å finne ut hvor Andorra og de andre stedene som nevnes i denne posten egentlig ligger kan et besøk google maps anbefales). En genial løsning skulle det vise seg. For 8 euro hver fikk vi en nydelig togtur gjennom den katalanske landsbygden og inn i fjellene.

<-- Berntsen hadde valgt den klassiske trillekofferten som hjelpemiddel for å frakte med sine sokker og boksere, og fikk selvsagt velfortjent tyn for det. Han forsøkte imidlertid hardnakket å vende kritikken tilbake til initiativtakeren for turen, som han mente ikke i tilstrekkelig grad hadde informert om at sekk var et anbefalt hjelpemiddel når togloffing og Pyreneene var stikkord for reisen.

Vel vel.. Etter tre timer på toget ankom vi stasjonen som lå mellom byene (og når jeg sier by, så mener jeg vel egentlig landsby) Le Tour de Carol og Einveitg. Vi hadde altså krysset grensen og befant oss nå i Frankrike (noe vi ikke var helt sikre på før vi spurte damen på restauranten vi spiste lunsj om hvilket land vi var i).

I Einveitg fant vi en fabelaktig pizzeria kombinert med delikatesseforretning, med det vi umiddelbart kåret til tidenes beste pizza. Når guttene i tillegg fikk smakfullt belgisk øl til lunsj og deilig lokal rødvin til middag, ja så kom feriefølelsen snikende.

Det du ser på bildet til høyre er to flasker av nevnte vin (rødvin fra Collioure, en liten by ved kysten - kommer mer om den senere), isen vi hadde til dessert, den siste snusboksen til Berntsen og, i forgrunnen, restene av et stort stykke ost som franskmannen på bordet ved siden av insisterte på at han skulle gi oss (vi var, som man ser, ikke spesielt vanskelig å be...). -->


Et bra bilde på at vi ikke lenger var i de mest sentrale strøk kom når vi spurte mannen på stasjonen hvor nærmeste minibank var.. Han smilte og pekte: "6 km, den vei..."

Neste dag bød på litt motgang transportmessig. Det viste seg at franske tog- og bussruter betyr omtrent det samme som NSB sine: "Det kan være at det går et tog, enten på det tidspunktet som står i ruten, eller på et tidspunkt som ligner, eller på et helt annet tidspunkt. Det kan også være at det ikke går noe tog."

Vi kom oss nå etterhvert til l'Hospitalet, den siste franske byen før Andorra. Herfra visste vi at det gikk busser inn i ministaten. Imidlertid viste det seg at det kun gikk en buss tidlig på morgenen og en buss utpå kveldingen, dermed hadde vi hele dagen til å utforske en om mulig enda søvnigere og mindre landsby enn den vi kom fra. Hadde vel strengt talt klart oss med en halv dag der, men guttene så positivt på livet og fant roen klemt innimellom vakre franske fjell.

<-- Etter en hyggelig lunsj var det tid for en velfortjent formiddagshvil på en benk.

<-- Berntsen er sluttet å snuse og synes godt at bussen kan komme snart...

<-- ....men et glass optimisme hjelper på det meste!






Til slutt kom nå bussen. Og det skulle vise seg å være en opplevelse verdt å vente på. Helt alene var vi. I baksetet. En liten pose med "niste". En smilende sjåfør som kjørte som om han hadde stjålet bussen og lastet den opp med narko. Oppover trange hårnålssvinger gikk det på to hjul. Utsikten var "breathtaking" som amerikanerne ville sagt. Turen til Andorra la Velle skulle i følge ruten ta 2 timer. Vår mann brukte 1 time og 15 min.

Vel fremme i Andorras hovedstad var det tid for å finne seg et sted å bo (det vil si... vi trodde vi var i Andorra la Velle, men det viste seg at vi var satt av i Escaldes-Engordany, byen rett ovenfor, vårt inntrykk var vel etterhvert at disse to byene var i ferd med å vokse sammen til en). Vi gikk inn på det første og beste hotellet vi fant, og fikk et dobbeltrom til 50 euro natten. Lett når man kan det.

Hotell Oriol var et tostjerners, enkelt og greit hotell. Små rom, rent og pynt, internetttilgang og en engelsktalende innehaver som ikke visste hva godt han kunne gjøre for oss. God sangria hadde de også.... -->

Andorra var et sjarmerende og spennende bekjentskap. Midt oppi fjellene ligger altså et bittelite land (riktignok større enn vi hadde sett for oss) med minst to ansikter. Andorra er et naturparadis, utrolig vakkert, fullt av muligheter for friluftsaktiviteter såvel sommer som vinter (har veldig mye skiturisme om vinteren). Men det er også et overkommersialisert shoppinghelvete/paradis (avhengig av øynene som ser...). I Andorra får du alt, til gode priser (vi konkluderte riktignok med at prisene på elektronikk ikke var spesielt mye bedre enn det vi får i Norge, men så er vel Norge etterhvert et relativt rimelig land på disse tingene).

Guttene startet oppholdet i Andorra med å skaffe seg litt oversikt, samt en tur til grensebyen Pas de la Casa hvor vi gjorde unna den lille shoppingen vi hadde behov for. Her spiste vi også lunsj med Trond Nymark og hans støtteapparat. Trond lå nemlig på treningsleir i en fransk fjellby kun noen mil fra Andorra og tok turen over grensen for litt avveksling. Hyggelig.

Fortsettelse følger...

Min leder/trenerfilosofi – et grunnriss

Et av de nyttigste og viktigste verktøyene i mitt trenerarbeid er ”Min trenerfilosofi”. Utviklingen av denne har vært og er en kontinuerlig og levende prosess. Første gang jeg ble utfordret på å sette ned på papiret, svart på hvitt, hva som var mitt fundament som trener, hva jeg trodde på, var da jeg tok Trener V (og var så heldig å få være en del av et fantastisk utviklende miljø av kompetente og dyktige trenere, men det er en annen historie). Jeg husker det som en krevende, og tidvis bortimot skremmende, oppgave. Det å få konkretisert og meislet ut det DU tror på og slik DU faktisk jobber og ønsker å jobbe er langt vanskeligere enn det høres ut til. Men en besvarelse ble levert og ga meg økt trygghet og ikke minst bevissthet å ha laget et slikt dokument.

 

Siden har jeg revidert og jobbet videre med ”plattformen” min flere ganger. Trenerfilosofien min slik den foreligger i øyeblikket er utformet med hjelp og feedback fra Michael Jørgensen. Michael jobber som coach i Olympiatoppen sentralt, men har også et engasjement i Olympiatoppen Vest-Norge som trenercoach. Vi som jobber som trenere ved Toppidrettslinjen på Tertnes VGS er så privilegerte at vi har faglig oppfølging fra Michael og han utfordrer, pusher og hjelper oss videre i vår utvikling som trenere og fagpersoner.

 

Jeg tenkte jeg skulle skrive noen blogginnlegg fremover hvor jeg presenterer hva som er min filosofi som trener, hva jeg tror på, hvordan jeg forsøker å jobbe og hva som ligger til grunn for valgene mine. Ikke først og fremst med tanke på deg som leser dette (selv om det selvsagt er hyggelig hvis noen kan ha interesse i det jeg skriver), men fordi et slikt fundament må leve. En trenerfilosofi er bortkastet hvis den ikke jobbes med, diskuteres og vurderes kontinuerlig. Det å skrive om ting kan være en måte å bearbeide og forsterke de stolpene man ønsker å basere arbeidet sitt på.

 

Jeg starter med å beskrive de fire punktene jeg har laget som skal oppsummere essensen i min trenerfilosofi. Disse punktene henger på veggen over pulten min og er gode å ha når jeg er usikker på hva som er rett valg å gjøre. Det er lite ”hokuspokus” over dem, tvert i mot er de ganske jordnære og konkrete. Likevel (eller kanskje nettopp derfor) mener jeg at de på en bra måte sier noe om hvordan jeg ønsker å jobbe og hva som er viktig for meg. Det er et viktig mål for meg å være mest mulig ærlig og lojal mot disse fire punktene.

 

Så... De fire punktene som jeg kaller for ”Min trenerfilosofi” er:

 

1) ”Skape utvikling av utøverne, laget, klubben og meg selv – hver dag.”

 

Dette betyr først og fremst at jeg er en utviklingsorientert trener. Jeg er opptatt av at vi skal bli litt bedre hele tiden. Selv om jeg tror på langsiktighet og viktigheten av å sette seg mål langt der fremme mener jeg at vi aldri må miste synet av dagen i dag og dagen i morgen, det er de vi kan gjøre noe med og skal vi skape utvikling på lengre sikt må vi begynne med å bli litt bedre i dag enn det vi var i går. Setningen sier også noe om at jeg har et helhetlig perspektiv på utvikling. Jeg ønsker å utvikle både de enkelte individidene som jeg jobber med og gruppen som helhet. Men jeg er også ærlig på at det er viktig for meg å utvikle meg selv. Trenerjobber som ikke lærer meg noe, utfordrer meg, tar meg videre i min innsikt og kompetanse er ikke interessante for meg. Det å føle at man aldri blir utlært at du hver dag får lære noe nytt av de utøverne du jobber med, den gruppen du styrer eller de trenerne du samarbeider er en av mine viktigste drivkrefter som trener.

 

2) ”Være ærlig, tydelig og fair.”

 

Disse ordene forteller meg noe om hvilke verdier som er viktig for meg, hvordan jeg ønsker å opptre og behandle menneskene rundt meg. Ærlighet er viktig for meg, jeg forventer det av de som er rundt meg og jeg strekker meg etter å være så åpen og ærlig som mulig (illusjonen om 100% ærlig i alle situasjoner alltid, er nettopp det – en illusjon...). Som trener har jeg mange ganger opplevd at vi står oss veldig på å tørre og behandle utøverne ærlig, si ting som de er, i stedet for å gå rundt grøten og finne feige bortforklaringer på ting. Å ta en ærlig og tydelig dialog kan være tøft, å si det du mener til den det gjelder kan ofte kreve mye av deg. Men du står deg på det og vokser på det. Garantert. Fair er slik jeg håper at de jeg jobber med vil oppfatte meg. Som trener kan det aldri være noe mål at alle skal like deg, men jeg er en trener som håper jeg blir respeketert og at både egne utøvere, motstandere og andre jeg har kontakt med oppfatter meg som rettskaffen og ja.. fair.

 

3) ”Følge magefølelsen.”

 

Når jeg ser tilbake på de gangene jeg har gått på trynet som trener så er det noen ting som går igjen. Det første er at det er ganske enkelt å se hvorfor det gikk galt, i ettertid kan jeg lett identifisere mange av de små valgene som i sum førte oss galt av sted.Går du mange nok ganger til høyre når du burde gått til venstre, eller fortsetter rett frem når du burde snudd deg og gått noen steg tilbake, ja så blir det ikke bra til slutt. Det andre er jeg i stort sett alle disse små valgene egentlig har visst hva som var rett. Jeg har hatt en følelse av at dette ikke er smart, her burde vi ha valgt annerledes, dette holder ikke til å nå målene våre. Men av ulike årsaker har jeg blitt feig i situasjonen, kanskje hørt for mye på andre, kanskje vært redd for å legge for stort press på klubben eller styret, kanskje vært redd for å presse spillergruppen for hardt for tidlig – hva som helst. Et aller annet har i hvert fall ført til at jeg har lagt vekk mitt opprinnelige instinkt for hvilken vei vi skulle ha gått, og håpet at det ville gå bra likevel. Å sitte med den følelsen etter å ha mislyktes er ingen god opplevelse. Da er det langt bedre å gå på en smell etter å ha gjort alt du kunne og fulgt det du trodde på 100% . Så for meg er det blitt et viktig postulat at magefølelsen skal følges. Man skal selvsagt lytte til innspill, diskutere og gjerne komme frem til ting i fellesskap. Men å godta løsninger som du egentlig vet er dårlige, fordi det virker som en enklere vei frem akkurat i øyeblikk – det fungerer aldri i lengden.

 

4) ”Seilbåtfilosofien...”

 

Denne har jeg formulert selv, og om jeg skal si det selv er jeg ganske fornøyd med den.. Tenkte å gjøre den til et eget innlegg – men kort kan jeg si at det handler om mitt syn på team-arbeid, på lederskap og på utvikling og fremdrift.

 

Skriver mer om ”Seilbåtfilosofien” i neste innlegg!