Serenity Now var klar til innsats. Bunnsmurt og nypolert fremstod hun bedre enn noengang. Værmeldingene tydet på fine forhold. Nordavind som skulle øke til frisk bris gjennom tirsdagen, og til liten kuling mot onsdag burde gi oss gode forutsetninger. Alt lå med andre ord til en rette for en flott og spennende seilas. Vel.. Spennende ble det.
De første 13-14 timene foregikk uten særlig drama. Svært lite vind (den lovede brisen glimret så langt med sitt fravær) og rolig sjø. Det er en facinerende opplevelse å være på åpent hav, timesvis fra land, og knapt ha en krusning på vannet. Det var destod mer betryggende for oss at "Old Rusty" (som vi underveis døpte vår trofaste Volvo Penta, oppkalt etter gitaren til Neil Young....) gikk som en klokke. Andrestyrmannen (autopiloten) styrte med stødig hånd og vi beveget oss jevnt trutt i rett linje mot Shetland med en marsfart på rundt 5 knop. Dagen kunne i stor grad benyttes til soling og avslapning.
Rundt midtnatt kom det endelig vind. Ikke mye, men i hvert fall nok til at seilene kunne heises. En lett bris fra nord ga oss en behagelig seilas gjennom natten. Farten var ikke allverdens, mellom 3 og 5 knop - men det gikk på frem og vi fikk en rolig natt med gode muligheter for å slappe av og få sovet noen timer.
Vi delte natten i to firetimers vakter. Jeg tok første vakt på og kunne nyte en stabil ferd gjennom natten. Utpå morgenkvisten, etter å ha hvilt halvannen time våknet jeg av at Andreas startet motoren. "Faen og da.." tenkte jeg, "..der har vinden sluknet igjen. Det var da voldsomt så forsiktig Nordsjøen skulle være i år da...". Det gikk imidlertid ikke mer enn fem minutter, så ble motoren stoppet, vinden var tydeligvis kommet tilbake.
Knapt ti minutter etter det ble jeg igjen vekket.. Denne gang var det Andreas som ga beskjed om at det var "alle mann på dekk". Det var i ferd med å blåse opp på ordentlig. Det var bare å komme seg ut av soveposen og inn i seilerdressen.
Ut av ingenting hadde det blåst kraftig opp. Vindretningen var nord - nordøst, perfekt for guttene! Sjøen som gjennom natten hadde gikk oss rolige duvinger på en meter eller to, var nå våknet til liv og bød på bølger på 3-5 meter. Vi seilte i drøyt 6 knopp, med snorrett kurs strakt vestover.
Vinden økte stadig på og etter en times tid var båten såpass urolig at vi tok inn et rev på storseilet. Serenity Now responderte fint på litt mindre seilareal og ga oss stabil men heftig seilas videre. Vi suste avgårde i 6-7 knop i 5-6 meter høye bølger. Hvilket kick!
Etter ytterligere en drøy time oppdager vi plutselig at det har samlet seg relativt mye vann i kabinen. Faktisk til litt opp på leggen når vi stod på dørken. Vi hadde akkurat hatt et par store bølger som hadde slått over oss, og vi trodde først at vannet kom herfra. Lensepumpene ble slått på, og Andreas gikk ned for å øse. Vi kunne raskt konkludere med at oversvømmelsen ikke kunne komme fra brottsjøene. Vi tok inn vann.. Ingen god følelse når du befinner deg omlag 80 nautiske mil fra land.
Lensepumpene var ikke i nærheten av å være kraftige nok til å ha noen effekt på de store vannmengdene som allerede var kommet inn. Situasjonen ble imidlertid holdt i sjakk en stund ved å øse med en 10-litersbøtte. Etterhvert var det imidlertid ingen tvil om at problemene var akselrerende. Til tross for å ha øst flere hundre liter økte vannmengden sakte men sikkert.
Mens denne situasjonen var under utvikling fortsatte været å øke på. I og med at en av oss måtte være i kabinen og øse fikk vi ikke revet seilene ytterligere tidsnok. Som følge av dette revnet forseilet en drøy time etter at lekkasjen ble oppdaget. Det ble rett og slett så mye krefter i seilet at det ble slitt i fillebiter. Vi seilte videre kun på storseilet, men holdt fremdeles samme fart, 6-7 knop. For å si det slik: Vi var små, bittesmå. På et stort og ganske forbannet hav.
Rundt kl 0930 (Shetlandtid), halvannen-to timer etter at vi startet å ta inn vann vurderte vi at dette kunne utvikle seg til en kritisk situasjon. Vi valgte derfro å sende ut en "hastemelding" (pan pan pan) på vhf-radiopen. Vi opplyste vår posisjon, at vi tok inn vann og at vi sannsynligvis ville ha behov for assistane, men at situasjonen foreløpig var under kontroll og ikke å anse som en akutt nødposisjon.
Vi fikk raskt kontakt med fiskefartøyet Budding Rose som befant seg om lag 8 nautiske mil fra vår posisjon. Budding Rose kontaktet umiddelbart Shetland Coastguard som så kalte oss opp. Vi informerte om status, at vi foreløpig hadde kontroll over situasjonen, men at vi hadde behov for assistanse til å få pumpet båten og eventuelt få et slep inn til Shetland.
Budding Rose satte kursen mot vår posisjon. I tillegg besluttet Shetland Coastguard å sende ut et redningshelikopter.
Etter dette hadde vi jevnlig radiokontakt med både Budding Rose og helikopteret. Det var nå ingen tvil om at problemene våre var raskt økende. Vi klarte ikke lenger å holde vannstanden stabil og båten var i tillegg vanskeligere å kontrollere med de etter hvert store vannmengdene som ble kastet frem og tilbake. Vannstanden var nå steget til godt over knærne.
Rundt kl 1100 ankom helikopteret vår posisjon. Å forlate skuten sin er ikke akkurat førstevalget (som kaptein skulle jeg vel egentlig gått ned med fartøyet???). Så vi var fremdeles innstilt på å bli i båten og håpet vi kunne få assistanse til å pumpet ut vannet og eventuelt få et slep inn til Shetland. Helikopteret informerte om at Budding Rose var 30-40 minutter unna og sirklet så rundt oss.
Vannstanden var nå stadig økende, og enda verre, den økte fortere og fortere. Rundt 1130 stod vi i vann til livet og elektrisiteten kortsluttet, noe som gjorde at vi mistet radiokommunikasjonen. Båten hadde nå også begynt å få vesentlig slagside. På dette tidspunktet tok vi beslutningen om at det ikke lenger var forsvarlig å bli om bord.
Ved hjelp av nødbluss fikk vi signalisert til helikopteret. Vi dro så ned alt av seil så godt det lot seg gjøre, for å ha minst mulig forstyrrelser for helikopteret. Redningshelikopteret la seg så nærme oss som mulig (hvilket var ganske nærme, han visste hva han gjorde han som satt bak spakene der.....). En "coastguard" som kunne gått rett inn i hvilken som helst actionfilm ble heist ned og plukket oss med. Rundt kl 1215 var vi brakt ombord i helikopteret og på vei mot Shetland.
Omtrent i det vi ble heist ombord i helikopteret ankom Budding Rose. De ville vurdere situasjonen og se om det var mulig å få slept båten til land. Etter 10-15 minutter i luften fikk vi imidlertid beskjed om at det ikke hadde vært mulig å redde båten, og at det var gått ned noen minutter tidligere.
På havaritidspunktet er værholdene oppgitt til sterk kuling, 6-7 meter høye bølger, 13 grader og god sikt.
Tja.... Resten er vel historie. Vi ble fraktet til Shetland. Der ble vi møtt av en hjelpsomhet og varme som vi knapt har opplevd noen ganger tidligere. Kanskje skriver jeg noen ord om det en annen gang. Og at det skulle gå et direktefly fra Shetland til Bergen to dager etterpå var vel nesten mer flaks enn vi fortjente??
Ser ikke veldig bra ut dette...
