”Hver fjerde på toppidrettsgymnas har symptomer på spiseforstyrrelse.” Forsiden på Aftenposten fredag 6. november skrek ut. Tabloid presentert, hvit skrift på sort bakgrunn, illustrert med et glass vann, et knekkebrød og et glass med piller strødd utover (avføringspiller? slankepiller?). Inne i avisen fortsetter det med en dobbelside med overskriften: ”For å slanke seg: Kaster opp – Bruker avføringsmidler – Slankepiller – Vanndrivende medikamenter”.
Tallmaterialet som Aftenposten og journalist Mette Bugge bruker som grunnlag for saken er hentet fra prosjektet ”Idrett, helse, kropp og prestasjon”. Dette er et prosjekt i regi av Senter for idrettsskadeforskning på Norges idrettshøgskole som går fra 2008 til 2010. Prosjektet har nå presentert de første funnene i arbeidet, basert på en kartleggingsundersøkelse som ble gjennomført høsten 2008.
Spiseforstyrrelser, både innenfor idrettet og i samfunnet ellers, er et tema som fortjener oppmerksomhet og som bør behandles med seriøsitet. Desto mer beklagelig er det at Mette Bugge og Aftenposten ikke klarer å lese tallmaterialet riktig og dermed velger den enkle vinklingen, nemlig at spiseforstyrrelser er et idrettsproblem (les gjerne saken selv og vurder om det kan oppfattes annerledes).
Om vi ser på tallene så viser de nemlig et mer nyansert bilde enn det Aftenposten får frem i sin artikkel. Som Aftenposten skriver har 24 % av toppidrettselevene som har gjennomført undersøkelsen symptomer assosiert med spiseforstyrrelser. Imidlertid forteller det samme avsnittet i presentasjonen av resultatene at 49 % av besvarelsene i kontrollgruppen (elever ved videregående skoler uten idrettsfag) har de samme symptomene. Det må her understrekes at det altså er snakk om symptomer som kan knyttes til spiseforstyrrelser. Undersøkelsen hevder ikke at halvparten av kontrollgruppen eller hver fjerde toppidrettselev har spiseforstyrrelser, men at disse har symptomer som plasserer dem i risikogruppen for å kunne utvikle spiseforstyrrelser.
Dette er ikke noe forsøk å bagatellisere tall som plasserer hver fjerde toppidrettselev i faresonen for å utvikle spiseforstyrrelser. Dette må vi som jobber med disse elevene ta på alvor, forebyggende arbeid må videreføres og forsterkes. Likevel mener jeg det burde være en interessant vinkling at forekomsten av disse symptomene er dobbelt så stor hos ”vanlige” gymnaselever, som hos de som går på toppidrettslinjer. Kan det tyde på at vi snakker mer om et samfunnsproblem enn et idrettsproblem?
Forhåpentligvis er det slik at forebygging, informasjon og skolering er gode virkemidler for å redusere problemet. I så fall virker det logisk at idrettselever ligger bedre an enn andre, all den tid kunnskap om kosthold og problemstillinger knyttet til det er et tema det fokuseres mye på ved de idrettslinjene jeg kjenner til.
Som nevnt er det aktuelle forskningsprosjektet et arbeid som går over tre år. Et av elementene i prosjektet er at halvparten av toppidrettselevene som er med gjennom tre semester får et eget undervisningsopplegg, mens den andre halvparten og kontrollgruppen ikke får noe annen oppfølging enn de ellers ville fått. Våren 2010 skal det så gjennomføres ny spørreundersøkelse på alle elevene.
Det bli spennende å følge forskningsarbeidet til Idrettshøgskolen videre. Ikke minst blir det interessant å se hvilke forskjeller som oppstår mellom de idrettselevene som har vært gjennom det nevnte undervisningsopplegget og resten.
Forhåpentligvis vil Aftenposten fortsette å følge opp temaet. Da gjerne med en noe mindre sensasjonsrettet tilnærming.
