Løgn, forbannet løgn og statistikk

”Hver fjerde på toppidrettsgymnas har symptomer på spiseforstyrrelse.” Forsiden på Aftenposten fredag 6. november skrek ut. Tabloid presentert, hvit skrift på sort bakgrunn, illustrert med et glass vann, et knekkebrød og et glass med piller strødd utover (avføringspiller? slankepiller?). Inne i avisen fortsetter det med en dobbelside med overskriften: ”For å slanke seg: Kaster opp – Bruker avføringsmidler – Slankepiller – Vanndrivende medikamenter”.

Tallmaterialet som Aftenposten og journalist Mette Bugge bruker som grunnlag for saken er hentet fra prosjektet ”Idrett, helse, kropp og prestasjon”. Dette er et prosjekt i regi av Senter for idrettsskadeforskning på Norges idrettshøgskole som går fra 2008 til 2010. Prosjektet har nå presentert de første funnene i arbeidet, basert på en kartleggingsundersøkelse som ble gjennomført høsten 2008.

Spiseforstyrrelser, både innenfor idrettet og i samfunnet ellers, er et tema som fortjener oppmerksomhet og som bør behandles med seriøsitet. Desto mer beklagelig er det at Mette Bugge og Aftenposten ikke klarer å lese tallmaterialet riktig og dermed velger den enkle vinklingen, nemlig at spiseforstyrrelser er et idrettsproblem (les gjerne saken selv og vurder om det kan oppfattes annerledes).

Om vi ser på tallene så viser de nemlig et mer nyansert bilde enn det Aftenposten får frem i sin artikkel. Som Aftenposten skriver har 24 % av toppidrettselevene som har gjennomført undersøkelsen symptomer assosiert med spiseforstyrrelser. Imidlertid forteller det samme avsnittet i presentasjonen av resultatene at 49 % av besvarelsene i kontrollgruppen (elever ved videregående skoler uten idrettsfag) har de samme symptomene. Det må her understrekes at det altså er snakk om symptomer som kan knyttes til spiseforstyrrelser. Undersøkelsen hevder ikke at halvparten av kontrollgruppen eller hver fjerde toppidrettselev har spiseforstyrrelser, men at disse har symptomer som plasserer dem i risikogruppen for å kunne utvikle spiseforstyrrelser.

Dette er ikke noe forsøk å bagatellisere tall som plasserer hver fjerde toppidrettselev i faresonen for å utvikle spiseforstyrrelser. Dette må vi som jobber med disse elevene ta på alvor, forebyggende arbeid må videreføres og forsterkes. Likevel mener jeg det burde være en interessant vinkling at forekomsten av disse symptomene er dobbelt så stor hos ”vanlige” gymnaselever, som hos de som går på toppidrettslinjer. Kan det tyde på at vi snakker mer om et samfunnsproblem enn et idrettsproblem?

Forhåpentligvis er det slik at forebygging, informasjon og skolering er gode virkemidler for å redusere problemet. I så fall virker det logisk at idrettselever ligger bedre an enn andre, all den tid kunnskap om kosthold og problemstillinger knyttet til det er et tema det fokuseres mye på ved de idrettslinjene jeg kjenner til.

Som nevnt er det aktuelle forskningsprosjektet et arbeid som går over tre år. Et av elementene i prosjektet er at halvparten av toppidrettselevene som er med gjennom tre semester får et eget undervisningsopplegg, mens den andre halvparten og kontrollgruppen ikke får noe annen oppfølging enn de ellers ville fått. Våren 2010 skal det så gjennomføres ny spørreundersøkelse på alle elevene.

Det bli spennende å følge forskningsarbeidet til Idrettshøgskolen videre. Ikke minst blir det interessant å se hvilke forskjeller som oppstår mellom de idrettselevene som har vært gjennom det nevnte undervisningsopplegget og resten. 

Forhåpentligvis vil Aftenposten fortsette å følge opp temaet. Da gjerne med en noe mindre sensasjonsrettet tilnærming.

Man rekker å tenke mye på en mil.

Denne teksten er ”skrevet” mens jeg løp Fanamilen 2009. Fanamilen er et tradisjonsrikt mosjonsløp i Bergen, i år arrangert for trettiende gang. Jeg gjør oppmerksom på at passeringstidene er notert slik jeg husker dem.

Før start.

Ute i god tid. Fint vær. Deilige løpeforhold, behagelig temperatur og en liten solgløtt. Masse folk, arrangementet fortjener virkelig å betegnes som en folkefest. Faktisk så mange deltagere at starten må utsettes 10 minutter på grunn av uventet stor pågang på etteranmeldingen.

Passe nervøs. Rart med det, konkurranse er konkurranse.. Med et startnummer på brystet kjenner jeg det ekstra i kroppen. Dette er ikke noen vanlig treningstur. Her skal jeg prøve å prestere. Jeg vet selvsagt at jeg kommer til å være i bakre del av feltet, mye nærmere sisteplass enn førsteplass, men jeg er likevel motivert for å få et godt resultat – ut ifra mine forutsetninger.

Får en god oppvarming. Løper seks runder på stadion, tøyer og bøyer mellom. Kropp og bein kjennes ikke så verst ut. Prøver å finne roen inn mot start. Spesiell stemning i feltet når vi stiller oss opp og venter på skuddet. Spent og uforløst. Vi har et slags skjebnefellesskap. Vi skal alle sammen ut og slite oss gjennom 10 kilometer på asfalt. Her er folk i alle aldre og fasonger. Noen skal løpe veldig fort, andre skal løpe mye saktere. Noen av oss løper for første gang, andre har hvert med i alle tretti utgavene. Noen er små og tynne, andre er større og rundere. Men alle sammen skal vi gjennom den samme løypen.

Første kilometeren. Passering: 5 min 30 sek.

Starten er hektisk. Plassen er begrenset når mange skal av gårde samtidig. Mange som kaver litt. Finner en fornuftig plass ganske langt ute i banene og finner raskt mitt eget tempo. Unngår både å løpe for mye i veien for folk som har det travelt og å tråkke i hælene på de som har enda bedre tid på seg enn jeg har. Etter 600 meter inne på stadion legger vi ut på landeveien og løpet setter seg.

Kun positive tanker. Beina kjennes greie ut. Ser lyst på turen som ligger foran meg.

Har bestemt meg for å åpne ganske hardt, men blir likevel positivt overrasket når jeg kikker på klokken ved passering 1 kilometer. Mitt mål for dagen er å løpe under timen, noe som tilsvarer fortere enn 6 minutter per kilometer. 5,30 er raskt for meg å være. Har allerede tatt et halvminutt på mitt eget skjema. Deilig!

Fra 1 til 2 kilometer. Passering: 11 min 25 sek. Siste kilometer på 5 min 55 sek.

Fokuserer på å finne rytmen i løpingen. Gir bra nedover den lange slake bakken som leder mot løpets tøffeste motbakke. Er forberedt på kneiken som kommer og roer litt ned inn i bakken uten å miste farten helt.

Bakken er tøff. Men jeg kommer noenlunde greit fra den. Pulsen stiger, men møter ikke veggen på noen måte.

Fremdeles ved godt mot. Løper faktisk forbi noen på vei opp bakken. Er såpass barnslig at jeg kjenner det gir en god følelse.

Er igjen veldig fornøyd med passeringen. Under 6 minutter på kilometeren, med den bakken, er bedre enn jeg hadde forventet.

Fra 2 til 3 kilometer. Passering: 17 min 20 sek. Siste kilometeren på 5 min 55 sek.

På vei ned den slake bakken mot Stend må jeg betale litt for kneiken vi akkurat har gjort unna. Vil gjerne gi mer på, men har nok med å stabilisere farten. Fokuserer på å få roet pulsen og finne tilbake til rytmen og flyten i løpingen.

Fra 3 til 4 kilometer. Passering: 23 min 20 sek. Siste kilometeren på 6 minutter.

Må opp i 6 minutter på denne kilometeren. Går likevel ganske greit. Gjør godt i hodet at vi nærmer oss halvveis. Kroppen kjennes såpass fin ut at jeg begynner å få god tro på at jeg skal nå målsetningen om å komme inn under timen. Mye hoderegning på passeringstider og skjemaer.

Jobber med å stenge ute alle negative tanker. Vet at jeg nærmer meg midtpartiet i løpet. Den midterste delen av en løpetur er alltid den tyngste for meg. I starten er alt lyst og fint, ingen problemer. Og mot slutten er det ikke så langt igjen, bare å komme seg til mål. Men midt i kan det være tung..

Fra 4 til 5 kilometer. Passering: 29 min 15 sek. Siste kilometeren på 5 min 55 sek.

Fascineres over hvordan de mentale mekanismene virker. Kjenner at jeg har den lille djevelen på ene skulderen som nå begynner å pøse på med negative meldinger. Gjør alt han kan for å overbevise meg om at dette bare er tull, at jeg i hvert fall ikke trenger å løpe så fort. Spiller det egentlig noen rolle om du løper rett over eller rett under en time? Hvem bryr seg? På andre skulderen sitter engelen og gjør det han kan for å stå på imot.

Nå fokuserer jeg kun på delmål. En kilometer av gangen, en sving av gangen, et steg av gangen. Jobber med å tenke på teknikken i løpingen, men klarer bare å holde fokuset en kort periode av gangen.

Får en positiv boost når jeg passerer 5 kilometer og ser at jeg tross alt har klart å øke tempoet noen sekunder fra forrige kilometer.

Fra 5 til 6 kilometer. Passering: 35 min 10 sek. Siste kilometeren på 5 min 55 sek.

Ser ikke positivt på at jeg har like langt igjen som jeg har løpt. Mye negative tanker
Den indre samtalen går på høygir.

Klarer å lure meg selv. Argumenterer for at ”nå løper du skikkelig denne kilometeren, så kan du heller roe ned etter det”. Aksepterer logikken og bestemmer meg for å stå på frem til passering.

Drikkestasjonen kommer beleilig. Stopper ikke, men tar et glass vann og prøver å treffe munnen så godt det lar seg gjøre i fart. Ikke mange dråpene som havner rett sted, men nok til å få fuktet strupen. Ikke mer som skal til for å få litt fornyet energi.

Fra 6 til 7 kilometer. Passering: 40 min 50 sek. Siste kilometeren på 5 min 40 sek.

Får fornyet giv når jeg passerer 6 kilometer. Vet at løypen er snill de neste kilometerne og begynner å få følelsen av at mål er innen rekkevidde. Vet at det er avgjørende fase for å få en god tid i mål. Viktig å holde trykket nå.

De to siste kilometerne teller ikke, de vet jeg at jeg klarer på viljen. Så nå fokuserer jeg kun på å holde trykket frem til 8 kilometer. Tenker at det er det som gjelder, det er der løpet slutter, bare komme seg til 8 kilometer. Slak, fin nedoverbakke passer perfekt nå.

De negative tankene er glemt når jeg passerer 7 kilometer og ser at jeg har klart å øke farten.

Fra 7 til 8 kilometer. Passering: 46 min 20 sek. Siste kilometeren på 5 min 30 sek.

Løper bra nå. Kjenner at det koster, beina begynner å stivne og ryggen gir melding om at milløp på asfalt ikke bør gjøres alt for ofte. Holder likevel tempoet oppe og har brukbar flyt i løpingen. Tar igjen folk jevnt og trutt, og blir langt sjeldnere tatt igjen. Rart med det, men det hjelper på motivasjonen. Man er da konkurransemenneske!

Veldig godt fornøyd ved passering 8 kilometer. Vet nå at jeg kommer til å klare målsetningen med god margin.

Avslutningen på løpet er ganske tøff. Et par seige motbakker står klar for å ta siste rest av saft i beina. Forbereder hodet på det som venter. Stå på nå! Fighte!

De to siste kilometerne på 11 min 47 sek.

Avslutningen er rent helvete. Helt nede på stålet. Alt av konstruktive og planmessige tanker er blåst vekk. Beina er som tømmerstokker. Nå handler det bare om å komme seg til mål, så fort som mulig. Jo fortere jeg løper, jo fortere er det over. Bruke det som er av vilje. Dette klarer du! Ignorere smerten. Slutt å syt, LØP! Bare komme seg til mål, det er alt det handler om nå.

I mål: 58 min 07 sek.

Den gode følelsen. Deilig å være ferdig. Ekstra herlig å ha nådd målet for dagen. Sliten, men opprømt.

Smerten forsvinner fort. Pulsen kommer ned. En flaske vann. Lett nedjogging og uttøying. Da sitter bare de gode tankene igjen. Du var flink i dag.

Verdt det? Å ja!


----- man rekker å tenke mye på en mil.

Tanker etter valget.

Stortingsvalget er historie. De harde fakta er klar… Vi får rødgrønt styre i fire nye år (hvem skulle trodd det når vi så meningsmålingene for noen måneder siden?). Jens vant, de fleste andre tapte. Høyre løftet seg, men gjorde likevel et av historiens dårligste valg. Fremskrittspartiet gjorde sitt beste valg, men bare marginalt frem fra sist og må sies å ha tapt valgkampen. Sentrum som politisk tyngdepunkt er radert ut, i hvert fall inntil videre. Senterpartiet er på status quo. Og SV beholdt makten, men måtte betale dyrt for det.

Jeg kjenner at valgkampen og valget gjør meg irritert, glad, engasjert, passiv, provosert og likegyldig. Samtidig. Fremfor alt klarer jeg ikke å bestemme meg for om det er bra eller dårlig at vi lever i et samfunn hvor problemene er så små og enigheten om de store tingene så bred at det ikke finnes noen ordentlig viktig å diskutere...

Når det hele nå er over for denne gang sitter jeg imidlertid og tenker på alle spørsmålene vi aldri får svar på. Her er noen problemstillinger JEG lurer på…

Er Siv Jensen Norges sureste dame?

Kjør debatt!

Jeg prøver å tenke etter…. Har vi noen gang sett henne smile? Le? Vise glimt i øyet? Si noe morsomt (ironiske nedsettende bemerkninger uttalt med et hånlig flir teller ikke med)? En ting er at hun står for en trangsynt, smålig og primitiv politikk, som er så langt fra mitt ståsted som du kommer (om du lurte på det), men går det ikke an å vise litt varme? Litt raushet? Litt humor? Hvordan orker hun å gå rundt og være så uttrolig sint og sur hele tiden?

Og en annen ting… Mens jeg er i gang. Det er ikke noe sjarmerende trekk å alltid finne noen andre å skylde på når ting ikke går veien. Å bruke angivelig mediehets og at folk ikke ”tør” å stemme Fremskrittspartiet (vi har vel hemmelig valg fremdeles?) som forklaring på at resultatet ikke ble så bra som tidlige målinger kunne tyde på er bare pinlig. Godt lederskap er også å stå der når det blåser. Godt lederskap er ikke å sutre og peke på andre hver minste lille motgang.

Når ble egoisme en sentral verdi for mange av oss her oppe i det kalde nord?

Jeg finner ingen annen plausibel forklaring enn egoisme på at hver femte stemme i valget kan gå til det nevnte partiet på ytterste høyre fløy. Egoisme og kunnskapsløshet.

Egoismen viser seg gjennom den eneste problemstilling som ligger til grunn for politikken til FrP: ”Hva er best for oss?” Jeg tar det som et bevis på at vi har det alt for godt når sentrale temaer i en valgkamp er ting som bompenger, skatteletter og billigere alkohol.. ”Drit i alle andre, hvordan kan JEG sitte igjen med mer?”

Det er overraskende at ikke flere reagerer og står opp mot det hjerteløse og kalde menneskesynet som kommer som en konsekvens av egoismen som verdi. Jeg får frysninger når representanter for Fremskrittspartiet uten å blunke putter alle innvandrere, asylsøkere, flyktninger og muslimer (ikke så nøye med begrepene, samme røkla alle sammen…) i en stor bås og stempler dem som ”organiserte kriminelle som pusher dop til ungene våre”. Når ble det ok i en politisk debatt å generalisere mennesker på den måten? Å omtale dem som grupper og ikke som enkeltindivider? Ja, det finnes store utfordringer på dette området. Ja, vi må bli mye bedre på å drive en god og effektiv integrering. Men her snakker vi hvilket grunnleggende syn vi har på mennesker. Jeg vil ha flere politikere som står opp for anstendigheten i det offentlige ordskiftet.

Kunnskapsløshet ser jeg for eksempel når partiet slipper unna med regnestykker som en fjerdeklassing skjønner ikke går opp. Helt alvorlig.. Vi må gjerne være uenige om hvilke løsninger vi tror på, hvilken retning vi vil at samfunnet skal ta. Det er i orden å mene at skattene skal ned. Det er ok å tro på at flere private løsninger er en god idé. Men tror noen virkelig at det går an løse alle velferdsutfordringer med et pennestrøk og samtidig senke skattene med mange titals milliarder, og i tillegg beholde en stabil og konkurransedyktig økonomi? Min påstand er at går du på dette som velger, ja da har du ikke giddet å sette deg inn i ting. Les programmene, sett deg inn i analysene av de ulike partienes politikk – så skjønner du fort at dette ikke går opp.

Forresten.. Mens vi er inne på kunnskapsløshet. Hvis du fremdeles ikke har tatt poenget mitt, så kan du jo kikke på dette intervjuet: http://twitpic.com/hp4f8
Noen av oss har altså klart å velge denne unge kvinnen inn på Stortinget…

Er det ok å legge dette kuriøse kirkevalget til samme dag, og til og med samme lokale, som Valget?

Merkelig at det ikke har vært mer diskusjon rundt dette. Eller kanskje ikke så merkelig når jeg tenker meg om, det er gjerne et klassisk eksempel på en debatt som ingen sentrale aktører tror de har noe særlig å tjene på?

Uansett.. Som ikkekristen borger i en per definisjon sekulær stat ser jeg det som provoserende og krenkende å klistre et valg av religiøse ledere opp til demokratiets viktigste dag. Det understreker problemet med at vi har beholdt anakronismen statskirken. Å samkjøre disse valgene er med å sette likhetstrekk mellom kirke og stat, i en tid da vi heller burde være opptatt å øke avstanden.

Hvordan kan du la være å bruke stemmeretten?

Det er for meg ubegripelig at noen velger å ikke stemme. For å bruke litt store ord er det totalt respektløst både ovenfor de som kom før oss, og de som kommer etter oss. Og ikke minst en fornærmelse ovenfor de millioner av mennesker i verden som ikke har de samme privilegiene som vi har.

La det i hvert fall være helt klart at du som ikke klarte å komme deg til stemmelokalet (for om ikke annet å legge en blank stemme i urnen hvis du absolutt ikke har noen du kan støtte) har avstått fra retten til å klage på noen ting som helst de kommende fire år.

Hvordan er det mulig av TV2 å slippe til denne Oddvar Stenstrøm på skjermen i beste sendetid?

Det kunne, burde og skulle blitt en spennende, viktig og opplysende avsluttende partilederdebatt. Det ble en uverdig, uvesentlig og uinteressant runde med kjekling og kamp om ordet. Først og fremst takket være elendig debattledelse av nevnte Stenstrøm. Tilsvarende debatt på NRK kvelden før holdt et langt høyere nivå, var saklig og klargjørende, og i tillegg langt mer underholdende. Stenstrøm trodde visst det var ham som skulle spille hovedrollen der han luntet rundt med indignert mine og viftet med pekefingeren. Han trodde sikkert han var ”tøff” og ”tydelig” og ikke lot noen ”slippe unna”. Men det å snakke i munnen på folk og ikke høre etter hva de sa i forrige svar når du stiller oppfølgingsspørsmålet er verken ”tøft” eller ”tydelig”. Det er bare uoppdragent.

Kjære TV2: Plasser denne mannen innerst i skapet i neste valgkamp.

Til slutt: Reiser Frank Aarebrot på ferie etter valgdagen?

Han fortjener det synes jeg. Selv duracellkaninen Aarebrot må jo kjenne det litt etter å gått non-stop fra intervju til intervju i fire uker? Takk Aarebrot, for at du setter ting i riktig perspektiv og gjør det lettere å forstå. At du har en vidunderlig formuleringsevne og øser av din kunnskap med spiss tunge og glimt i øyet er bonus.


Vel vel… Fire år til neste gang. Det er kanskje greit?

Dramatisk i Nordsjøen

Sommerens planlagte høydepunkt var en ny tur over Nordsjøen. En vellykket og opplevelsesrik seilas for et år siden ga mersmak og mandag 6. juli kastet vi loss fra Hjellestad, med kurs for Lerwich. Etter fjorårets flotte, men korte, tur hadde vi denne gang satt av nesten to uker og hadde planer om å utforske denne øygruppen som er det nordligste bebodde området i det britiske kongeriket litt grundigere. Unst, den nordligste øyen på Shetland, og Fair Isle, som ligger mellom Shetland og Orkenøyene, var blant de områdene vi vurderte å besøke.

Serenity Now var klar til innsats. Bunnsmurt og nypolert fremstod hun bedre enn noengang. Værmeldingene tydet på fine forhold. Nordavind som skulle øke til frisk bris gjennom tirsdagen, og til liten kuling mot onsdag burde gi oss gode forutsetninger. Alt lå med andre ord til en rette for en flott og spennende seilas. Vel.. Spennende ble det.

De første 13-14 timene foregikk uten særlig drama. Svært lite vind (den lovede brisen glimret så langt med sitt fravær) og rolig sjø. Det er en facinerende opplevelse å være på åpent hav, timesvis fra land, og knapt ha en krusning på vannet. Det var destod mer betryggende for oss at "Old Rusty" (som vi underveis døpte vår trofaste Volvo Penta, oppkalt etter gitaren til Neil Young....) gikk som en klokke. Andrestyrmannen (autopiloten) styrte med stødig hånd og vi beveget oss jevnt trutt i rett linje mot Shetland med en marsfart på rundt 5 knop. Dagen kunne i stor grad benyttes til soling og avslapning.

Rundt midtnatt kom det endelig vind. Ikke mye, men i hvert fall nok til at seilene kunne heises. En lett bris fra nord ga oss en behagelig seilas gjennom natten. Farten var ikke allverdens, mellom 3 og 5 knop - men det gikk på frem og vi fikk en rolig natt med gode muligheter for å slappe av og få sovet noen timer.

Vi delte natten i to firetimers vakter. Jeg tok første vakt på og kunne nyte en stabil ferd gjennom natten. Utpå morgenkvisten, etter å ha hvilt halvannen time våknet jeg av at Andreas startet motoren. "Faen og da.." tenkte jeg, "..der har vinden sluknet igjen. Det var da voldsomt så forsiktig Nordsjøen skulle være i år da...". Det gikk imidlertid ikke mer enn fem minutter, så ble motoren stoppet, vinden var tydeligvis kommet tilbake.

Knapt ti minutter etter det ble jeg igjen vekket.. Denne gang var det Andreas som ga beskjed om at det var "alle mann på dekk". Det var i ferd med å blåse opp på ordentlig. Det var bare å komme seg ut av soveposen og inn i seilerdressen.

Ut av ingenting hadde det blåst kraftig opp. Vindretningen var nord - nordøst, perfekt for guttene! Sjøen som gjennom natten hadde gikk oss rolige duvinger på en meter eller to, var nå våknet til liv og bød på bølger på 3-5 meter. Vi seilte i drøyt 6 knopp, med snorrett kurs strakt vestover.

Vinden økte stadig på og etter en times tid var båten såpass urolig at vi tok inn et rev på storseilet. Serenity Now responderte fint på litt mindre seilareal og ga oss stabil men heftig seilas videre. Vi suste avgårde i 6-7 knop i 5-6 meter høye bølger. Hvilket kick!

Etter ytterligere en drøy time oppdager vi plutselig at det har samlet seg relativt mye vann i kabinen. Faktisk til litt opp på leggen når vi stod på dørken. Vi hadde akkurat hatt et par store bølger som hadde slått over oss, og vi trodde først at vannet kom herfra. Lensepumpene ble slått på, og Andreas gikk ned for å øse. Vi kunne raskt konkludere med at oversvømmelsen ikke kunne komme fra brottsjøene. Vi tok inn vann.. Ingen god følelse når du befinner deg omlag 80 nautiske mil fra land.

Lensepumpene var ikke i nærheten av å være kraftige nok til å ha noen effekt på de store vannmengdene som allerede var kommet inn. Situasjonen ble imidlertid holdt i sjakk en stund ved å øse med en 10-litersbøtte. Etterhvert var det imidlertid ingen tvil om at problemene var akselrerende. Til tross for å ha øst flere hundre liter økte vannmengden sakte men sikkert.

Mens denne situasjonen var under utvikling fortsatte været å øke på. I og med at en av oss måtte være i kabinen og øse fikk vi ikke revet seilene ytterligere tidsnok. Som følge av dette revnet forseilet en drøy time etter at lekkasjen ble oppdaget. Det ble rett og slett så mye krefter i seilet at det ble slitt i fillebiter. Vi seilte videre kun på storseilet, men holdt fremdeles samme fart, 6-7 knop. For å si det slik: Vi var små, bittesmå. På et stort og ganske forbannet hav.

Rundt kl 0930 (Shetlandtid), halvannen-to timer etter at vi startet å ta inn vann vurderte vi at dette kunne utvikle seg til en kritisk situasjon. Vi valgte derfro å sende ut en "hastemelding" (pan pan pan) på vhf-radiopen. Vi opplyste vår posisjon, at vi tok inn vann og at vi sannsynligvis ville ha behov for assistane, men at situasjonen foreløpig var under kontroll og ikke å anse som en akutt nødposisjon.

Vi fikk raskt kontakt med fiskefartøyet Budding Rose som befant seg om lag 8 nautiske mil fra vår posisjon. Budding Rose kontaktet umiddelbart Shetland Coastguard som så kalte oss opp. Vi informerte om status, at vi foreløpig hadde kontroll over situasjonen, men at vi hadde behov for assistanse til å få pumpet båten og eventuelt få et slep inn til Shetland.

Budding Rose satte kursen mot vår posisjon. I tillegg besluttet Shetland Coastguard å sende ut et redningshelikopter.

Etter dette hadde vi jevnlig radiokontakt med både Budding Rose og helikopteret. Det var nå ingen tvil om at problemene våre var raskt økende. Vi klarte ikke lenger å holde vannstanden stabil og båten var i tillegg vanskeligere å kontrollere med de etter hvert store vannmengdene som ble kastet frem og tilbake. Vannstanden var nå steget til godt over knærne.

Rundt kl 1100 ankom helikopteret vår posisjon. Å forlate skuten sin er ikke akkurat førstevalget (som kaptein skulle jeg vel egentlig gått ned med fartøyet???). Så vi var fremdeles innstilt på å bli i båten og håpet vi kunne få assistanse til å pumpet ut vannet og eventuelt få et slep inn til Shetland. Helikopteret informerte om at Budding Rose var 30-40 minutter unna og sirklet så rundt oss.

Vannstanden var nå stadig økende, og enda verre, den økte fortere og fortere. Rundt 1130 stod vi i vann til livet og elektrisiteten kortsluttet, noe som gjorde at vi mistet radiokommunikasjonen. Båten hadde nå også begynt å få vesentlig slagside. På dette tidspunktet tok vi beslutningen om at det ikke lenger var forsvarlig å bli om bord.

Ved hjelp av nødbluss fikk vi signalisert til helikopteret. Vi dro så ned alt av seil så godt det lot seg gjøre, for å ha minst mulig forstyrrelser for helikopteret. Redningshelikopteret la seg så nærme oss som mulig (hvilket var ganske nærme, han visste hva han gjorde han som satt bak spakene der.....). En "coastguard" som kunne gått rett inn i hvilken som helst actionfilm ble heist ned og plukket oss med. Rundt kl 1215 var vi brakt ombord i helikopteret og på vei mot Shetland.

Omtrent i det vi ble heist ombord i helikopteret ankom Budding Rose. De ville vurdere situasjonen og se om det var mulig å få slept båten til land. Etter 10-15 minutter i luften fikk vi imidlertid beskjed om at det ikke hadde vært mulig å redde båten, og at det var gått ned noen minutter tidligere.

På havaritidspunktet er værholdene oppgitt til sterk kuling, 6-7 meter høye bølger, 13 grader og god sikt.

Tja.... Resten er vel historie. Vi ble fraktet til Shetland. Der ble vi møtt av en hjelpsomhet og varme som vi knapt har opplevd noen ganger tidligere. Kanskje skriver jeg noen ord om det en annen gang. Og at det skulle gå et direktefly fra Shetland til Bergen to dager etterpå var vel nesten mer flaks enn vi fortjente??


Ser ikke veldig bra ut dette...