Man rekker å tenke mye på en mil.

Denne teksten er ”skrevet” mens jeg løp Fanamilen 2009. Fanamilen er et tradisjonsrikt mosjonsløp i Bergen, i år arrangert for trettiende gang. Jeg gjør oppmerksom på at passeringstidene er notert slik jeg husker dem.

Før start.

Ute i god tid. Fint vær. Deilige løpeforhold, behagelig temperatur og en liten solgløtt. Masse folk, arrangementet fortjener virkelig å betegnes som en folkefest. Faktisk så mange deltagere at starten må utsettes 10 minutter på grunn av uventet stor pågang på etteranmeldingen.

Passe nervøs. Rart med det, konkurranse er konkurranse.. Med et startnummer på brystet kjenner jeg det ekstra i kroppen. Dette er ikke noen vanlig treningstur. Her skal jeg prøve å prestere. Jeg vet selvsagt at jeg kommer til å være i bakre del av feltet, mye nærmere sisteplass enn førsteplass, men jeg er likevel motivert for å få et godt resultat – ut ifra mine forutsetninger.

Får en god oppvarming. Løper seks runder på stadion, tøyer og bøyer mellom. Kropp og bein kjennes ikke så verst ut. Prøver å finne roen inn mot start. Spesiell stemning i feltet når vi stiller oss opp og venter på skuddet. Spent og uforløst. Vi har et slags skjebnefellesskap. Vi skal alle sammen ut og slite oss gjennom 10 kilometer på asfalt. Her er folk i alle aldre og fasonger. Noen skal løpe veldig fort, andre skal løpe mye saktere. Noen av oss løper for første gang, andre har hvert med i alle tretti utgavene. Noen er små og tynne, andre er større og rundere. Men alle sammen skal vi gjennom den samme løypen.

Første kilometeren. Passering: 5 min 30 sek.

Starten er hektisk. Plassen er begrenset når mange skal av gårde samtidig. Mange som kaver litt. Finner en fornuftig plass ganske langt ute i banene og finner raskt mitt eget tempo. Unngår både å løpe for mye i veien for folk som har det travelt og å tråkke i hælene på de som har enda bedre tid på seg enn jeg har. Etter 600 meter inne på stadion legger vi ut på landeveien og løpet setter seg.

Kun positive tanker. Beina kjennes greie ut. Ser lyst på turen som ligger foran meg.

Har bestemt meg for å åpne ganske hardt, men blir likevel positivt overrasket når jeg kikker på klokken ved passering 1 kilometer. Mitt mål for dagen er å løpe under timen, noe som tilsvarer fortere enn 6 minutter per kilometer. 5,30 er raskt for meg å være. Har allerede tatt et halvminutt på mitt eget skjema. Deilig!

Fra 1 til 2 kilometer. Passering: 11 min 25 sek. Siste kilometer på 5 min 55 sek.

Fokuserer på å finne rytmen i løpingen. Gir bra nedover den lange slake bakken som leder mot løpets tøffeste motbakke. Er forberedt på kneiken som kommer og roer litt ned inn i bakken uten å miste farten helt.

Bakken er tøff. Men jeg kommer noenlunde greit fra den. Pulsen stiger, men møter ikke veggen på noen måte.

Fremdeles ved godt mot. Løper faktisk forbi noen på vei opp bakken. Er såpass barnslig at jeg kjenner det gir en god følelse.

Er igjen veldig fornøyd med passeringen. Under 6 minutter på kilometeren, med den bakken, er bedre enn jeg hadde forventet.

Fra 2 til 3 kilometer. Passering: 17 min 20 sek. Siste kilometeren på 5 min 55 sek.

På vei ned den slake bakken mot Stend må jeg betale litt for kneiken vi akkurat har gjort unna. Vil gjerne gi mer på, men har nok med å stabilisere farten. Fokuserer på å få roet pulsen og finne tilbake til rytmen og flyten i løpingen.

Fra 3 til 4 kilometer. Passering: 23 min 20 sek. Siste kilometeren på 6 minutter.

Må opp i 6 minutter på denne kilometeren. Går likevel ganske greit. Gjør godt i hodet at vi nærmer oss halvveis. Kroppen kjennes såpass fin ut at jeg begynner å få god tro på at jeg skal nå målsetningen om å komme inn under timen. Mye hoderegning på passeringstider og skjemaer.

Jobber med å stenge ute alle negative tanker. Vet at jeg nærmer meg midtpartiet i løpet. Den midterste delen av en løpetur er alltid den tyngste for meg. I starten er alt lyst og fint, ingen problemer. Og mot slutten er det ikke så langt igjen, bare å komme seg til mål. Men midt i kan det være tung..

Fra 4 til 5 kilometer. Passering: 29 min 15 sek. Siste kilometeren på 5 min 55 sek.

Fascineres over hvordan de mentale mekanismene virker. Kjenner at jeg har den lille djevelen på ene skulderen som nå begynner å pøse på med negative meldinger. Gjør alt han kan for å overbevise meg om at dette bare er tull, at jeg i hvert fall ikke trenger å løpe så fort. Spiller det egentlig noen rolle om du løper rett over eller rett under en time? Hvem bryr seg? På andre skulderen sitter engelen og gjør det han kan for å stå på imot.

Nå fokuserer jeg kun på delmål. En kilometer av gangen, en sving av gangen, et steg av gangen. Jobber med å tenke på teknikken i løpingen, men klarer bare å holde fokuset en kort periode av gangen.

Får en positiv boost når jeg passerer 5 kilometer og ser at jeg tross alt har klart å øke tempoet noen sekunder fra forrige kilometer.

Fra 5 til 6 kilometer. Passering: 35 min 10 sek. Siste kilometeren på 5 min 55 sek.

Ser ikke positivt på at jeg har like langt igjen som jeg har løpt. Mye negative tanker
Den indre samtalen går på høygir.

Klarer å lure meg selv. Argumenterer for at ”nå løper du skikkelig denne kilometeren, så kan du heller roe ned etter det”. Aksepterer logikken og bestemmer meg for å stå på frem til passering.

Drikkestasjonen kommer beleilig. Stopper ikke, men tar et glass vann og prøver å treffe munnen så godt det lar seg gjøre i fart. Ikke mange dråpene som havner rett sted, men nok til å få fuktet strupen. Ikke mer som skal til for å få litt fornyet energi.

Fra 6 til 7 kilometer. Passering: 40 min 50 sek. Siste kilometeren på 5 min 40 sek.

Får fornyet giv når jeg passerer 6 kilometer. Vet at løypen er snill de neste kilometerne og begynner å få følelsen av at mål er innen rekkevidde. Vet at det er avgjørende fase for å få en god tid i mål. Viktig å holde trykket nå.

De to siste kilometerne teller ikke, de vet jeg at jeg klarer på viljen. Så nå fokuserer jeg kun på å holde trykket frem til 8 kilometer. Tenker at det er det som gjelder, det er der løpet slutter, bare komme seg til 8 kilometer. Slak, fin nedoverbakke passer perfekt nå.

De negative tankene er glemt når jeg passerer 7 kilometer og ser at jeg har klart å øke farten.

Fra 7 til 8 kilometer. Passering: 46 min 20 sek. Siste kilometeren på 5 min 30 sek.

Løper bra nå. Kjenner at det koster, beina begynner å stivne og ryggen gir melding om at milløp på asfalt ikke bør gjøres alt for ofte. Holder likevel tempoet oppe og har brukbar flyt i løpingen. Tar igjen folk jevnt og trutt, og blir langt sjeldnere tatt igjen. Rart med det, men det hjelper på motivasjonen. Man er da konkurransemenneske!

Veldig godt fornøyd ved passering 8 kilometer. Vet nå at jeg kommer til å klare målsetningen med god margin.

Avslutningen på løpet er ganske tøff. Et par seige motbakker står klar for å ta siste rest av saft i beina. Forbereder hodet på det som venter. Stå på nå! Fighte!

De to siste kilometerne på 11 min 47 sek.

Avslutningen er rent helvete. Helt nede på stålet. Alt av konstruktive og planmessige tanker er blåst vekk. Beina er som tømmerstokker. Nå handler det bare om å komme seg til mål, så fort som mulig. Jo fortere jeg løper, jo fortere er det over. Bruke det som er av vilje. Dette klarer du! Ignorere smerten. Slutt å syt, LØP! Bare komme seg til mål, det er alt det handler om nå.

I mål: 58 min 07 sek.

Den gode følelsen. Deilig å være ferdig. Ekstra herlig å ha nådd målet for dagen. Sliten, men opprømt.

Smerten forsvinner fort. Pulsen kommer ned. En flaske vann. Lett nedjogging og uttøying. Da sitter bare de gode tankene igjen. Du var flink i dag.

Verdt det? Å ja!


----- man rekker å tenke mye på en mil.