Min leder/trenerfilosofi - seilbåtfilosofien

Før sommeren startet jeg en bloggserie hvor jeg ønsker å beskrive min filosofi som trener og leder. Her følger som lovet en fortsettelse på dette, med en forklaring og utdypning på det jeg har kalt ”seilbåtfilosofien” – og hvorfor jeg mener det er et bra bilde på arbeidet med å få en gruppe til å utvikle seg og prestere sammen.

Les gjerne også det første innlegget i ”serien”:
http://dbirkelund.blogspot.com/2010/05/min-ledertrenerfilosofi-et-grunnriss.html


Seilbåtfilosofien

I en seilbåt er rollene klart definert. Skipperen har alltid siste ordet og har til syvende og sist ansvar for å ta de ”store” beslutningene. Særlig i hektiske situasjoner er det ikke rom for diskusjon. Samtidig er en god skipper helt avhengig av mannskapet sitt. En dyktig skipper er flink å sette sammen rett mannskap og hans viktigste rolle er å få mannskapet til å fungere sammen – til å prestere. Videre er ethvert velfungerende mannskap avhengig av at hver enkelt klarer å ta ansvar og gjøre raske og kloke beslutninger når situasjonen krever det.
 
En seilbåt på langtur er som en egen organisme. Det eksisterer ingenting utover båten, mannskapet, havet og naturkreftene. Alt handler om å løse oppgavene etter hvert som de oppstår og få båten til å flytte seg på best mulig måte frem mot målet. Det finnes ingen andre enn de som er om bord som kan påvirke resultatet, ingen man kan ”ringe til” for å få hjelp til noe.


Med en seilbåt kan jeg ikke alltid velge korteste vei fra A til B. Det er ikke bare jeg som bestemmer retningen, jeg må forholde meg til kreftene rundt meg og jobbe sammen med dem og ikke mot dem. Men hvis jeg trimmer seilene riktig, bruker roret på en god måte, får mannskapet til å fungere, tar hensyn til vær og vind, navigerer klokt og finner balansen mellom tålmodighet og dristighet så kommer jeg alltid dit jeg vil. Da kan jeg dra hvor det skal være, i nesten hvilket som helst vær og uavhengig av om vinden blåser med eller mot.


Med å bruke seilbåten som modell forsøker jeg å beskrive hvordan laget på den ene side lever sitt eget liv og på den andre side må forholde seg til verden utenfor.  Lagets prestasjoner og fremgang skapes av og med de som utgjør mannskapet og fyller de ulike rollene. Laget er selv ansvarlig for sine resultater og kan kun i liten grad ”ringe etter hjelp” fra utenforstående for å komme seg dit de vil. Imidlertid er man prisgitt de ytre rammene (”vær og vind”), man må forholde seg til uforutsette ting som man ikke er herre over selv og man må kanskje gjøre justeringer i kurs og strategi underveis.

Noe av det flotteste jeg kan tenke meg er når vi en gang i blant klarer å få denne organismen som jeg ser laget som til å fungere til det fullkomne. Det være seg i et kort øyeblikk eller over en lengre periode. Når alle ombord tror på det samme, vil det samme, trekker i samme retning og bidrar med alt de har for å oppnå felles mål oppstår det magiske øyeblikk. Det finnes voldsom sprengkraft i det mennesker kan klare å få til i fellesskap.

Ser vi på skipperens rolle ombord i båten skjønner vi at kanskje den viktigste oppgaven er å sette sammen mannskapet på rett måte. Få med de riktige menneskene i de riktige rollene, og så få disse til å fungere sammen og jobbe mot et felles mål.

Synes på ledelse som forhåpentligvis kommer frem i beskrivelsen av "livet ombord" er en argumentasjon for et situasjonstilpasset lederskap. Jeg mener det er en styrke å kunne veksle mellom ulike lederstiler ut ifra hvilken situasjon vi står ovenfor og hvilken utfordring som skal løses. Særlig i virksomheter som er åpne av natur, hvor sammenhengene er komplekse, løsningen ikke nødvendigvis åpenbar og resultatet avhenger av den enkelte deltagers innlevelse, kreativitet og innstilling hevder jeg at den beste og mest effektive lederen er den som har et bredt spekter å spille på og som kan variere mellom forskjellige strategier og arbeidsmåter. Noen ganger kan det ikke være rom for diskusjon, da trenger man en autoritær beslutningstaker, andre ganger vil det være mer å hente på en demokratisk og involverende tilnærming. I en periode er det kanskje positivt med en veldig aktiv og synlig leder, mens det på et annet tidspunkt gjerne er gunstig med en mer tilbaketrukket sjef som slipper til mannskapet sitt i større grad. I en situasjon kan det være riktig å holde høyt tempo og gå rett på, i en annen situasjon kan det være mer å tjene på å vise tålmodighet og ta en liten omvei.

Et siste poeng jeg vil fremheve er viktigheten av å holde kursen selv om det blåser motvind. Innimellom får vi motgangen midt i ansiktet, og det kan virke uoverkommelig å nærme seg det endelige målet. Da er det desto viktigere å ikke miste oversikten over hvor det var vi egentlig ville hen. Kanskje tar det lenger tid enn vi hadde tenkt, kanskje må justere kursen og ta en omvei, men vi må hele tiden vite hvor har tenkt oss til slutt og sørge for å bevege oss sakte men sikkert i riktig retning.

Det var litt mer kjøtt på beinet rundt hva jeg står for og tror på. Satser på en fortsettende blogg om ikke så alt for lenge. Bruk gjerne kommentarfeltet. Synspunkter, spørsmål eller kritikk - alt er velkomment. Spennende om noen har andre syn på ting enn det jeg har.


Og for de av dere som finner det fornøyelig at akkurat jeg velger å bruke en seilbåt som metafor, denne opplevelsen (link) tatt i betraktning... Vel... Jeg har forståelse for humoren i det....

Vakker, mektig og vilt

Topp tre på de betjente DNT-hyttene på Hardangervidden (og sikker andre steder også for den del):
1) Kald øl når du kommer frem etter en god dagsmarsj. Ubeskrivelig.
2) Hjemmelagde vafler med syltetøy og rømme, og en kopp kaffe. Velfortjent.
3) Nydelig, hjemmelaget, tre retters middag. Til 235 kroner. Value for money.

Topp tre suksesskriterier for en vellykket fottur:
1) Gode sko. Gode sokker. Og compeed i sekken, i tillfelle.
2) Ikke for tung sekk.
3) Tilstrekkelig med raske kardohydrater i sekken, samt en liten knert med "optimisme".

Livskvalitet:
1) Å vandre innover Hardangervidden i shorts, baris, sekk og solbriller.
2) Å sitte i åttetiden og småglippe med øynene, og lure på hvor tidlig det går an å gå og legge seg - uten å virke i overkant sær..
3) Å gå en ti timers etappe, gjennom stadig skiftende landskap, i nydelig vær - og ikke treffe et eneste menneske.