Min leder/trenerfilosofi - seilbåtfilosofien

Før sommeren startet jeg en bloggserie hvor jeg ønsker å beskrive min filosofi som trener og leder. Her følger som lovet en fortsettelse på dette, med en forklaring og utdypning på det jeg har kalt ”seilbåtfilosofien” – og hvorfor jeg mener det er et bra bilde på arbeidet med å få en gruppe til å utvikle seg og prestere sammen.

Les gjerne også det første innlegget i ”serien”:
http://dbirkelund.blogspot.com/2010/05/min-ledertrenerfilosofi-et-grunnriss.html


Seilbåtfilosofien

I en seilbåt er rollene klart definert. Skipperen har alltid siste ordet og har til syvende og sist ansvar for å ta de ”store” beslutningene. Særlig i hektiske situasjoner er det ikke rom for diskusjon. Samtidig er en god skipper helt avhengig av mannskapet sitt. En dyktig skipper er flink å sette sammen rett mannskap og hans viktigste rolle er å få mannskapet til å fungere sammen – til å prestere. Videre er ethvert velfungerende mannskap avhengig av at hver enkelt klarer å ta ansvar og gjøre raske og kloke beslutninger når situasjonen krever det.
 
En seilbåt på langtur er som en egen organisme. Det eksisterer ingenting utover båten, mannskapet, havet og naturkreftene. Alt handler om å løse oppgavene etter hvert som de oppstår og få båten til å flytte seg på best mulig måte frem mot målet. Det finnes ingen andre enn de som er om bord som kan påvirke resultatet, ingen man kan ”ringe til” for å få hjelp til noe.


Med en seilbåt kan jeg ikke alltid velge korteste vei fra A til B. Det er ikke bare jeg som bestemmer retningen, jeg må forholde meg til kreftene rundt meg og jobbe sammen med dem og ikke mot dem. Men hvis jeg trimmer seilene riktig, bruker roret på en god måte, får mannskapet til å fungere, tar hensyn til vær og vind, navigerer klokt og finner balansen mellom tålmodighet og dristighet så kommer jeg alltid dit jeg vil. Da kan jeg dra hvor det skal være, i nesten hvilket som helst vær og uavhengig av om vinden blåser med eller mot.


Med å bruke seilbåten som modell forsøker jeg å beskrive hvordan laget på den ene side lever sitt eget liv og på den andre side må forholde seg til verden utenfor.  Lagets prestasjoner og fremgang skapes av og med de som utgjør mannskapet og fyller de ulike rollene. Laget er selv ansvarlig for sine resultater og kan kun i liten grad ”ringe etter hjelp” fra utenforstående for å komme seg dit de vil. Imidlertid er man prisgitt de ytre rammene (”vær og vind”), man må forholde seg til uforutsette ting som man ikke er herre over selv og man må kanskje gjøre justeringer i kurs og strategi underveis.

Noe av det flotteste jeg kan tenke meg er når vi en gang i blant klarer å få denne organismen som jeg ser laget som til å fungere til det fullkomne. Det være seg i et kort øyeblikk eller over en lengre periode. Når alle ombord tror på det samme, vil det samme, trekker i samme retning og bidrar med alt de har for å oppnå felles mål oppstår det magiske øyeblikk. Det finnes voldsom sprengkraft i det mennesker kan klare å få til i fellesskap.

Ser vi på skipperens rolle ombord i båten skjønner vi at kanskje den viktigste oppgaven er å sette sammen mannskapet på rett måte. Få med de riktige menneskene i de riktige rollene, og så få disse til å fungere sammen og jobbe mot et felles mål.

Synes på ledelse som forhåpentligvis kommer frem i beskrivelsen av "livet ombord" er en argumentasjon for et situasjonstilpasset lederskap. Jeg mener det er en styrke å kunne veksle mellom ulike lederstiler ut ifra hvilken situasjon vi står ovenfor og hvilken utfordring som skal løses. Særlig i virksomheter som er åpne av natur, hvor sammenhengene er komplekse, løsningen ikke nødvendigvis åpenbar og resultatet avhenger av den enkelte deltagers innlevelse, kreativitet og innstilling hevder jeg at den beste og mest effektive lederen er den som har et bredt spekter å spille på og som kan variere mellom forskjellige strategier og arbeidsmåter. Noen ganger kan det ikke være rom for diskusjon, da trenger man en autoritær beslutningstaker, andre ganger vil det være mer å hente på en demokratisk og involverende tilnærming. I en periode er det kanskje positivt med en veldig aktiv og synlig leder, mens det på et annet tidspunkt gjerne er gunstig med en mer tilbaketrukket sjef som slipper til mannskapet sitt i større grad. I en situasjon kan det være riktig å holde høyt tempo og gå rett på, i en annen situasjon kan det være mer å tjene på å vise tålmodighet og ta en liten omvei.

Et siste poeng jeg vil fremheve er viktigheten av å holde kursen selv om det blåser motvind. Innimellom får vi motgangen midt i ansiktet, og det kan virke uoverkommelig å nærme seg det endelige målet. Da er det desto viktigere å ikke miste oversikten over hvor det var vi egentlig ville hen. Kanskje tar det lenger tid enn vi hadde tenkt, kanskje må justere kursen og ta en omvei, men vi må hele tiden vite hvor har tenkt oss til slutt og sørge for å bevege oss sakte men sikkert i riktig retning.

Det var litt mer kjøtt på beinet rundt hva jeg står for og tror på. Satser på en fortsettende blogg om ikke så alt for lenge. Bruk gjerne kommentarfeltet. Synspunkter, spørsmål eller kritikk - alt er velkomment. Spennende om noen har andre syn på ting enn det jeg har.


Og for de av dere som finner det fornøyelig at akkurat jeg velger å bruke en seilbåt som metafor, denne opplevelsen (link) tatt i betraktning... Vel... Jeg har forståelse for humoren i det....

Vakker, mektig og vilt

Topp tre på de betjente DNT-hyttene på Hardangervidden (og sikker andre steder også for den del):
1) Kald øl når du kommer frem etter en god dagsmarsj. Ubeskrivelig.
2) Hjemmelagde vafler med syltetøy og rømme, og en kopp kaffe. Velfortjent.
3) Nydelig, hjemmelaget, tre retters middag. Til 235 kroner. Value for money.

Topp tre suksesskriterier for en vellykket fottur:
1) Gode sko. Gode sokker. Og compeed i sekken, i tillfelle.
2) Ikke for tung sekk.
3) Tilstrekkelig med raske kardohydrater i sekken, samt en liten knert med "optimisme".

Livskvalitet:
1) Å vandre innover Hardangervidden i shorts, baris, sekk og solbriller.
2) Å sitte i åttetiden og småglippe med øynene, og lure på hvor tidlig det går an å gå og legge seg - uten å virke i overkant sær..
3) Å gå en ti timers etappe, gjennom stadig skiftende landskap, i nydelig vær - og ikke treffe et eneste menneske.

På loffen i Katalonia (del 4)

Etter å ha nytt livet tre dager til ende i Collioure var det dags for å sette nesen sørover igjen. Vi var nå kommet til torsdag og flyet hjem fra Barcelona gikk søndag. Planen var å avslutte med et par dager som storbyturist i Katalonias hovedstad.

Men først. Et hyggelig bekjentskap. På stasjonen i Portbou (spansk grenseby) hadde jeg rigget meg til på toget til Barcelona, skulle til å ta frem boken min og finne roen før tre og en halv time på toget. Da ramler det inn to norske jenter, de prøver å orientere seg og finne et sted å sitte, en av dem uttrykker litt frustrasjon over at det sitter en "fyr som har okkupert en sånn fireseter", du vet en sånn med to seter mot hverandre (viktig lærdom: du vet aldri når det er noen som forstår norsk i nærheten...). Etter litt frem og tilbake spør du nå om det er ledig der jeg sitter, og det er det jo. Etter at de har diskutert sin (manglende) personlige hygiene det siste døgnet (de har tydeligvis tatt nattoget), noe som visst er kamuflert av en magisk jordbærparfyme, spør de meg på engelsk om noe med billettene. Da jeg svarer på norsk at jeg ikke tror de trenger noe mer stempling ser det umiddelbart ut som de har sett fanden på flat mark... Men det skal de ha, de henter seg fort inn igjen, vi presenterer oss for hverandre og finner raskt tonen.

De to hyggelige jentene viser seg å bære navnene Anne og Kristin. Du har "coachsurfet" (et meget sympatisk opplegg som jeg ble introdusert for, søk det opp på nettet og se om det er noe for deg) rundt i Frankrike og er nå på vei til Barcelona for en langhelg med storbyferie, før de skal tilbake til Frankrike. Anne er nyutdannet lege, og planlegger å reise de neste 8 månedene i påvente av turnusen sin, mens Kristin studerer jus.

<-- Kristin og Anne. Mine to nye venner fra toget mellom Portbou og Barcelona.

(Bildene i denne posten har jeg forresten rappet fra Anne. Rart med det, når det er jenter i nærheten så føles det gjerne som behovet for fotografering blir ivaretatt...)





På vei til Barca rakk vi faktisk å bli så gode venner at vi slo følge til det samme hostellet (det vil si... jeg gjorde det enkelt for meg selv ved å bli til det hostellet de allerede hadde bestilt på, og ordne meg et rom der...) og hang sammen videre i dagene som kom.

I Barcelona ble det en bra miks av strandliv (bodde 5 min fra stranden) og storbyturisme. Av gode severdigheter kan både Camp Nou, Montjuïcparken, Picassomuseet og en rusletur i bakgatene til La Rambla anbefales. Selve La Rambla opplevde jeg som fullstendig uinteressant. Jeg tok også en sånn toetasjers turistbuss med "høretelefonguide" (er man turist så er man turist), og det var faktisk ganske ok. Fin måte å få oversikt på byen, komme seg rundt, få sett ulike ting (man kunne hoppe av og på bussen så mange ganger man ville, var bare å ta neste hvis man ville stoppe, de gikk hele tiden).

En av kveldene var det tapas på menyen. Med tilhørende spansk rødvin. Kelneren nektet oss å bestille mer når vi nærmet oss slutten av menyen....

<-- Og hva er vel mer rett enn Mojito til dessert??

<-- Utflukt til Montjuïcparken. Det er mye som tyder på at dette ikke var denne ruten det var meningen at man skulle gå opp...

...men opp kom vi, og kunne nyte både flott utsikt over Barcelona...

....og en velfortjent is.

Siste kvelden i Barcelona snek jeg meg med på en middag som Anne og Kristin hadde avtalt med to andre "coachsurfere", altså folk ingen av oss hadde møtt tidligere. For å gjøre en lang historie kort, vi møtte to usedvanlig hyggelige amerikanere og hadde en svært trivelig kveld. Kjekt å treffe helt fremmede mennesker og finne kjemien og felles interesser direkte.

God stemning med våre to nye venner. Lengst ned til høyre sitter Darshan, en tusenkunstner fra Portland, Oregon, og nederst til høyre har vi Sonia som er fra San Fransisco og jobber i it-bransjen.

<-- Et uvisst antall mugger med sangria bidro til den gode stemningen. Birkelund tar ansvar for at folk har forfriskninger i glasset.

Kvelden ble avsluttet med et besøk til en bar med kun lokalt klientell (invitert av en spansk coachsurfer). Bildet er ikke allverdens, men i bakgrunnen ser du kveldens band - de satt bokstavelig talt midt i lokalet, så når man skulle bestille drikke tråkket man rett gjennom "scenen". Sjarmerende. Og ikke minst en plass vi aaaaldri hadde funnet på egenhånd...

Vel.... Thats it. Søndagen var det bare å innse realitetene og komme seg hjemover. Kanskje ikke verdens beste timing å forlate Barcelona den dagen da Spania skulle spille sin første VM-finale i fotball... Men men, vi klarer ikke alt.

På loffen i Katalonia (del 3)

Ankomst Villefranche. En vakker, historisk by i utkanten av Pyreneene. Tilbragte en fin, og varm, dag her, før jeg tok toget videre mot kysten.

Den viktigste severdigheten i Villefranche er borgen som ligger på høyden over byen. Borgen hadde en viktig strategisk betydning på den tiden da franskmenn og spanjoler ikke hadde et like fredelig forhold som i dag. Å gå opp tok drøye 20 min, som man kan se var utsikten verdt turen.

Om du zoomer inn litt ekstra bør du klare å lese om historien til Fort Liberia.

<-- Mellom borgen og byen ble det på Napoleons tid byggen en tunnel. Tusen trappetrinn, så stod man plutselig midt i byen.

Fra Villefranche tok jeg toget til Perpignan og videre til magiske Collioure. Her fikk jeg meg et lite rom midt i byen, med utsikt over hovedgågaten. Damen som leide ut rommene var en riktig "fransk madam" (sånne som du ser på film), minst 70 år gammel, meget bestemt og snakket kun fransk - men vi fant ut av det og kom godt overens.

Collioure er en perle ved kysten, helt ned mot grensen til Spania. Antagelig en av de vakreste byene jeg har vært i. Turistby riktignok, men av og til er det en god grunn til at enkelte stedet blir turistmål. Jeg var der såpass tidlig at det fremdeles var relativt avslappet og god stemning. Tipper at et besøk i mai-juni er fantastisk, mens slutten på juli og begynnelsen på august antagelig er bare stress.

Collioure er også et kjent vindistrikt og har særlig mye god rødvin. Matmessig er de en del av katalansk tradisjon (denne delen av Frankrike tilhører det gamle Katalonia), så man får vel så mye spanske som franske vibber.

Uansett.. Her får du noen bilder som forhåpentligvis gir et visst inntrykk av hvorfor denne byen er verdt et besøk hvis du er i nabolaget.

Og om du fremdeles ikke er lei, så får du følge i fjerde og siste del. Da avsluttes ferien med glade dager i Barcelona.

Kommer snart...

På loffen i Katalonia (del 2)

Vi befinner oss altså i Andorra, i en miks av 3000 meter høye fjelltopper og shoppingsentre. På den siste dagen før Berntsen skulle sendes avgårde videre sørover, retning Cannes, la guttene i vei mot Arinsal - en liten landsby ved inngangen til en nasjonalpark nordvest i landet. På en strålende soldag hadde vi en nydelig fjelltur inn til en av hyttene (noe lignende de norske turisthyttene) som ligger spredt rundt i den andorranske fjellheimen. Bildene tatt med mobilkameraet yter dessverre på ingen måte den storslagne naturen rettferdighet, men kan forhåpentligvis i hvert fall gi et lite inntrykk.

Etter vel gjennomført tur var det altså tid for å si adjø til min gode kompanjong Berntsen. Han satte kursen mot Rivieraen via Toulouse, hvor han på veien fikk gleden av å erfare på nært hold de franske togmyndigheters serviceinnstilling, engelskkunnskaper og generelle hjelpsomhet.

Jeg startet mine ti dager med aleneferie med et besøk i Europas største spa-bad. Caldea var et imponerende anlegg, vel verdt sine drøye 30 euro i inngangsbillett. 30-34 grader i hovedbassenget, flere boblebad både innendørs og utendørs (ikke minst det utendørs boblebadet med ståhøyde var fiffig), alle mulige varianter av massasjebasseng, romersk bad (med et basseng med 10 grader og med 36 grader, som man vekslet mellom), sauna, dampbad.. For å nevne noe. Her fantes det meste, og både kropp og sinn var deilig avslappet etterpå. Anbefales!

Neste dag var det klart for ny fjelltur, en litt lenger variant denne gangen. Jeg siktet meg inn på Coma Pedrosa, Andorras høyeste topp, som ligger på 2950 meter. Hadde en ny super dag i fjellet, etter at jeg passerte fjellhytten som lå nærmest toppen etter halvannen time traff jeg ikke et eneste menneske før jeg passerte samme punkt på vei igjen, fire timer senere.

<-- Fra rundt 2500 meter og oppover var det fremdeles ganske mye snø. Tidvis krevende å gå.

Det du ser i bunnen her er Estany Negre, "Den svarte innsjøen". Vannet skal visstnok se helt svart ut, hvis det da ikke er dekket av is og snø...

Her ser du utsikten fra platået rett under selve toppen, cirka 2900 meter. Når jeg kom opp hit var det vanskelig å tyde merkingen videre, så hvor løypen gikk var noe diffust... Siden jeg var advart om at den siste biten opp var ganske røff, og at det var viktig å holde seg der det var merket lot jeg det bli med dette og trasket nedover igjen.

På vei nedover igjen...

Etter noen fine dager i Andorra satte jeg kursen mot de franske Pyreneene. Av Trond Nymark hadde jeg blitt anbefalt en tur til Font-Romeu for en fjelltur eller to. Jeg fulgte oppfordringen og var to dager i den franske skibyen.

Reisen fra Andorra gikk brillefint. Buss ned til l'Hospitalet (stasjonen på bildet over), snek meg med toget til Le Tour de Carol (snek og snek.. fikk i hvert fall ingen anledning til å løse billett...) og tok bussen opp til Font-Romeu (bussen tok en time og kostet 1 euro).

Font-Romeu er en liten ski- og idrettsby i Pyreneene, blant annet mye brukt som base for høydetrening. Trond Nymark fortalte at han hadde vært her 10 ganger.

<-- Fra Font-Romeu hadde jeg en ny flott fjelltur. 7 timer ble det. Da jeg hadde gått i rundt 4 og kommet til en stor demning med en turisthytte ved siden av var det klart for lunsj. Turisthytten hadde selvsagt full servering både av det ene og det andre. Lunsjen ble en baguett med chorizo og en kald øl. Ikke feil............






Fra Font-Romeu hadde jeg bestemt meg for å ta Le Train Jaune, "det gule toget", ned til Villefrance (en liten by i utkanten av Pyreneene).

<-- Toget ble åpnet i 1903 og hadde som intensjon å knytte de mer perifere delene av Pyreneene tettere til resten av Frankrike. I dag fungerer det først og fremst som en turistattraksjon. På flere av vognene sitter man utendørs (åpen vogn), mens toget åler seg ned gjennom snirklete dalfører og forbi bratte stup. Meget spektakulært.

Bare å nye utsikten!

Om du ikke er lei - så er det bare å følge med i neste del...

På loffen i Katalonia (del 1)

Etter ti dager med landslagssamling i Granollers, en by rett utenfor Barcelona, var det klart for ferie. Flybilletten hjem var booket to uker senere og dermed hadde jeg fjorten dager til rådighet for en total "planløs" ferie. Perfekt.

Berntsen og Birkelund hadde kokt sammen en plan om å komme seg til Andorra. Vi kunne selvsagt gjort det enkelt og tatt en direktebuss fra Barcelona, men vurderte det som meningsløst kjedelig. I stedet klarte Berntsen i samarbeid med Google og det spanske jernbaneselskapet å finne frem til et lokaltog som tok oss langt inn i Pyreneene, kun noen få mil fra Andorra (for å finne ut hvor Andorra og de andre stedene som nevnes i denne posten egentlig ligger kan et besøk google maps anbefales). En genial løsning skulle det vise seg. For 8 euro hver fikk vi en nydelig togtur gjennom den katalanske landsbygden og inn i fjellene.

<-- Berntsen hadde valgt den klassiske trillekofferten som hjelpemiddel for å frakte med sine sokker og boksere, og fikk selvsagt velfortjent tyn for det. Han forsøkte imidlertid hardnakket å vende kritikken tilbake til initiativtakeren for turen, som han mente ikke i tilstrekkelig grad hadde informert om at sekk var et anbefalt hjelpemiddel når togloffing og Pyreneene var stikkord for reisen.

Vel vel.. Etter tre timer på toget ankom vi stasjonen som lå mellom byene (og når jeg sier by, så mener jeg vel egentlig landsby) Le Tour de Carol og Einveitg. Vi hadde altså krysset grensen og befant oss nå i Frankrike (noe vi ikke var helt sikre på før vi spurte damen på restauranten vi spiste lunsj om hvilket land vi var i).

I Einveitg fant vi en fabelaktig pizzeria kombinert med delikatesseforretning, med det vi umiddelbart kåret til tidenes beste pizza. Når guttene i tillegg fikk smakfullt belgisk øl til lunsj og deilig lokal rødvin til middag, ja så kom feriefølelsen snikende.

Det du ser på bildet til høyre er to flasker av nevnte vin (rødvin fra Collioure, en liten by ved kysten - kommer mer om den senere), isen vi hadde til dessert, den siste snusboksen til Berntsen og, i forgrunnen, restene av et stort stykke ost som franskmannen på bordet ved siden av insisterte på at han skulle gi oss (vi var, som man ser, ikke spesielt vanskelig å be...). -->


Et bra bilde på at vi ikke lenger var i de mest sentrale strøk kom når vi spurte mannen på stasjonen hvor nærmeste minibank var.. Han smilte og pekte: "6 km, den vei..."

Neste dag bød på litt motgang transportmessig. Det viste seg at franske tog- og bussruter betyr omtrent det samme som NSB sine: "Det kan være at det går et tog, enten på det tidspunktet som står i ruten, eller på et tidspunkt som ligner, eller på et helt annet tidspunkt. Det kan også være at det ikke går noe tog."

Vi kom oss nå etterhvert til l'Hospitalet, den siste franske byen før Andorra. Herfra visste vi at det gikk busser inn i ministaten. Imidlertid viste det seg at det kun gikk en buss tidlig på morgenen og en buss utpå kveldingen, dermed hadde vi hele dagen til å utforske en om mulig enda søvnigere og mindre landsby enn den vi kom fra. Hadde vel strengt talt klart oss med en halv dag der, men guttene så positivt på livet og fant roen klemt innimellom vakre franske fjell.

<-- Etter en hyggelig lunsj var det tid for en velfortjent formiddagshvil på en benk.

<-- Berntsen er sluttet å snuse og synes godt at bussen kan komme snart...

<-- ....men et glass optimisme hjelper på det meste!






Til slutt kom nå bussen. Og det skulle vise seg å være en opplevelse verdt å vente på. Helt alene var vi. I baksetet. En liten pose med "niste". En smilende sjåfør som kjørte som om han hadde stjålet bussen og lastet den opp med narko. Oppover trange hårnålssvinger gikk det på to hjul. Utsikten var "breathtaking" som amerikanerne ville sagt. Turen til Andorra la Velle skulle i følge ruten ta 2 timer. Vår mann brukte 1 time og 15 min.

Vel fremme i Andorras hovedstad var det tid for å finne seg et sted å bo (det vil si... vi trodde vi var i Andorra la Velle, men det viste seg at vi var satt av i Escaldes-Engordany, byen rett ovenfor, vårt inntrykk var vel etterhvert at disse to byene var i ferd med å vokse sammen til en). Vi gikk inn på det første og beste hotellet vi fant, og fikk et dobbeltrom til 50 euro natten. Lett når man kan det.

Hotell Oriol var et tostjerners, enkelt og greit hotell. Små rom, rent og pynt, internetttilgang og en engelsktalende innehaver som ikke visste hva godt han kunne gjøre for oss. God sangria hadde de også.... -->

Andorra var et sjarmerende og spennende bekjentskap. Midt oppi fjellene ligger altså et bittelite land (riktignok større enn vi hadde sett for oss) med minst to ansikter. Andorra er et naturparadis, utrolig vakkert, fullt av muligheter for friluftsaktiviteter såvel sommer som vinter (har veldig mye skiturisme om vinteren). Men det er også et overkommersialisert shoppinghelvete/paradis (avhengig av øynene som ser...). I Andorra får du alt, til gode priser (vi konkluderte riktignok med at prisene på elektronikk ikke var spesielt mye bedre enn det vi får i Norge, men så er vel Norge etterhvert et relativt rimelig land på disse tingene).

Guttene startet oppholdet i Andorra med å skaffe seg litt oversikt, samt en tur til grensebyen Pas de la Casa hvor vi gjorde unna den lille shoppingen vi hadde behov for. Her spiste vi også lunsj med Trond Nymark og hans støtteapparat. Trond lå nemlig på treningsleir i en fransk fjellby kun noen mil fra Andorra og tok turen over grensen for litt avveksling. Hyggelig.

Fortsettelse følger...

Min leder/trenerfilosofi – et grunnriss

Et av de nyttigste og viktigste verktøyene i mitt trenerarbeid er ”Min trenerfilosofi”. Utviklingen av denne har vært og er en kontinuerlig og levende prosess. Første gang jeg ble utfordret på å sette ned på papiret, svart på hvitt, hva som var mitt fundament som trener, hva jeg trodde på, var da jeg tok Trener V (og var så heldig å få være en del av et fantastisk utviklende miljø av kompetente og dyktige trenere, men det er en annen historie). Jeg husker det som en krevende, og tidvis bortimot skremmende, oppgave. Det å få konkretisert og meislet ut det DU tror på og slik DU faktisk jobber og ønsker å jobbe er langt vanskeligere enn det høres ut til. Men en besvarelse ble levert og ga meg økt trygghet og ikke minst bevissthet å ha laget et slikt dokument.

 

Siden har jeg revidert og jobbet videre med ”plattformen” min flere ganger. Trenerfilosofien min slik den foreligger i øyeblikket er utformet med hjelp og feedback fra Michael Jørgensen. Michael jobber som coach i Olympiatoppen sentralt, men har også et engasjement i Olympiatoppen Vest-Norge som trenercoach. Vi som jobber som trenere ved Toppidrettslinjen på Tertnes VGS er så privilegerte at vi har faglig oppfølging fra Michael og han utfordrer, pusher og hjelper oss videre i vår utvikling som trenere og fagpersoner.

 

Jeg tenkte jeg skulle skrive noen blogginnlegg fremover hvor jeg presenterer hva som er min filosofi som trener, hva jeg tror på, hvordan jeg forsøker å jobbe og hva som ligger til grunn for valgene mine. Ikke først og fremst med tanke på deg som leser dette (selv om det selvsagt er hyggelig hvis noen kan ha interesse i det jeg skriver), men fordi et slikt fundament må leve. En trenerfilosofi er bortkastet hvis den ikke jobbes med, diskuteres og vurderes kontinuerlig. Det å skrive om ting kan være en måte å bearbeide og forsterke de stolpene man ønsker å basere arbeidet sitt på.

 

Jeg starter med å beskrive de fire punktene jeg har laget som skal oppsummere essensen i min trenerfilosofi. Disse punktene henger på veggen over pulten min og er gode å ha når jeg er usikker på hva som er rett valg å gjøre. Det er lite ”hokuspokus” over dem, tvert i mot er de ganske jordnære og konkrete. Likevel (eller kanskje nettopp derfor) mener jeg at de på en bra måte sier noe om hvordan jeg ønsker å jobbe og hva som er viktig for meg. Det er et viktig mål for meg å være mest mulig ærlig og lojal mot disse fire punktene.

 

Så... De fire punktene som jeg kaller for ”Min trenerfilosofi” er:

 

1) ”Skape utvikling av utøverne, laget, klubben og meg selv – hver dag.”

 

Dette betyr først og fremst at jeg er en utviklingsorientert trener. Jeg er opptatt av at vi skal bli litt bedre hele tiden. Selv om jeg tror på langsiktighet og viktigheten av å sette seg mål langt der fremme mener jeg at vi aldri må miste synet av dagen i dag og dagen i morgen, det er de vi kan gjøre noe med og skal vi skape utvikling på lengre sikt må vi begynne med å bli litt bedre i dag enn det vi var i går. Setningen sier også noe om at jeg har et helhetlig perspektiv på utvikling. Jeg ønsker å utvikle både de enkelte individidene som jeg jobber med og gruppen som helhet. Men jeg er også ærlig på at det er viktig for meg å utvikle meg selv. Trenerjobber som ikke lærer meg noe, utfordrer meg, tar meg videre i min innsikt og kompetanse er ikke interessante for meg. Det å føle at man aldri blir utlært at du hver dag får lære noe nytt av de utøverne du jobber med, den gruppen du styrer eller de trenerne du samarbeider er en av mine viktigste drivkrefter som trener.

 

2) ”Være ærlig, tydelig og fair.”

 

Disse ordene forteller meg noe om hvilke verdier som er viktig for meg, hvordan jeg ønsker å opptre og behandle menneskene rundt meg. Ærlighet er viktig for meg, jeg forventer det av de som er rundt meg og jeg strekker meg etter å være så åpen og ærlig som mulig (illusjonen om 100% ærlig i alle situasjoner alltid, er nettopp det – en illusjon...). Som trener har jeg mange ganger opplevd at vi står oss veldig på å tørre og behandle utøverne ærlig, si ting som de er, i stedet for å gå rundt grøten og finne feige bortforklaringer på ting. Å ta en ærlig og tydelig dialog kan være tøft, å si det du mener til den det gjelder kan ofte kreve mye av deg. Men du står deg på det og vokser på det. Garantert. Fair er slik jeg håper at de jeg jobber med vil oppfatte meg. Som trener kan det aldri være noe mål at alle skal like deg, men jeg er en trener som håper jeg blir respeketert og at både egne utøvere, motstandere og andre jeg har kontakt med oppfatter meg som rettskaffen og ja.. fair.

 

3) ”Følge magefølelsen.”

 

Når jeg ser tilbake på de gangene jeg har gått på trynet som trener så er det noen ting som går igjen. Det første er at det er ganske enkelt å se hvorfor det gikk galt, i ettertid kan jeg lett identifisere mange av de små valgene som i sum førte oss galt av sted.Går du mange nok ganger til høyre når du burde gått til venstre, eller fortsetter rett frem når du burde snudd deg og gått noen steg tilbake, ja så blir det ikke bra til slutt. Det andre er jeg i stort sett alle disse små valgene egentlig har visst hva som var rett. Jeg har hatt en følelse av at dette ikke er smart, her burde vi ha valgt annerledes, dette holder ikke til å nå målene våre. Men av ulike årsaker har jeg blitt feig i situasjonen, kanskje hørt for mye på andre, kanskje vært redd for å legge for stort press på klubben eller styret, kanskje vært redd for å presse spillergruppen for hardt for tidlig – hva som helst. Et aller annet har i hvert fall ført til at jeg har lagt vekk mitt opprinnelige instinkt for hvilken vei vi skulle ha gått, og håpet at det ville gå bra likevel. Å sitte med den følelsen etter å ha mislyktes er ingen god opplevelse. Da er det langt bedre å gå på en smell etter å ha gjort alt du kunne og fulgt det du trodde på 100% . Så for meg er det blitt et viktig postulat at magefølelsen skal følges. Man skal selvsagt lytte til innspill, diskutere og gjerne komme frem til ting i fellesskap. Men å godta løsninger som du egentlig vet er dårlige, fordi det virker som en enklere vei frem akkurat i øyeblikk – det fungerer aldri i lengden.

 

4) ”Seilbåtfilosofien...”

 

Denne har jeg formulert selv, og om jeg skal si det selv er jeg ganske fornøyd med den.. Tenkte å gjøre den til et eget innlegg – men kort kan jeg si at det handler om mitt syn på team-arbeid, på lederskap og på utvikling og fremdrift.

 

Skriver mer om ”Seilbåtfilosofien” i neste innlegg!