På loffen i Katalonia (del 2)

Vi befinner oss altså i Andorra, i en miks av 3000 meter høye fjelltopper og shoppingsentre. På den siste dagen før Berntsen skulle sendes avgårde videre sørover, retning Cannes, la guttene i vei mot Arinsal - en liten landsby ved inngangen til en nasjonalpark nordvest i landet. På en strålende soldag hadde vi en nydelig fjelltur inn til en av hyttene (noe lignende de norske turisthyttene) som ligger spredt rundt i den andorranske fjellheimen. Bildene tatt med mobilkameraet yter dessverre på ingen måte den storslagne naturen rettferdighet, men kan forhåpentligvis i hvert fall gi et lite inntrykk.

Etter vel gjennomført tur var det altså tid for å si adjø til min gode kompanjong Berntsen. Han satte kursen mot Rivieraen via Toulouse, hvor han på veien fikk gleden av å erfare på nært hold de franske togmyndigheters serviceinnstilling, engelskkunnskaper og generelle hjelpsomhet.

Jeg startet mine ti dager med aleneferie med et besøk i Europas største spa-bad. Caldea var et imponerende anlegg, vel verdt sine drøye 30 euro i inngangsbillett. 30-34 grader i hovedbassenget, flere boblebad både innendørs og utendørs (ikke minst det utendørs boblebadet med ståhøyde var fiffig), alle mulige varianter av massasjebasseng, romersk bad (med et basseng med 10 grader og med 36 grader, som man vekslet mellom), sauna, dampbad.. For å nevne noe. Her fantes det meste, og både kropp og sinn var deilig avslappet etterpå. Anbefales!

Neste dag var det klart for ny fjelltur, en litt lenger variant denne gangen. Jeg siktet meg inn på Coma Pedrosa, Andorras høyeste topp, som ligger på 2950 meter. Hadde en ny super dag i fjellet, etter at jeg passerte fjellhytten som lå nærmest toppen etter halvannen time traff jeg ikke et eneste menneske før jeg passerte samme punkt på vei igjen, fire timer senere.

<-- Fra rundt 2500 meter og oppover var det fremdeles ganske mye snø. Tidvis krevende å gå.

Det du ser i bunnen her er Estany Negre, "Den svarte innsjøen". Vannet skal visstnok se helt svart ut, hvis det da ikke er dekket av is og snø...

Her ser du utsikten fra platået rett under selve toppen, cirka 2900 meter. Når jeg kom opp hit var det vanskelig å tyde merkingen videre, så hvor løypen gikk var noe diffust... Siden jeg var advart om at den siste biten opp var ganske røff, og at det var viktig å holde seg der det var merket lot jeg det bli med dette og trasket nedover igjen.

På vei nedover igjen...

Etter noen fine dager i Andorra satte jeg kursen mot de franske Pyreneene. Av Trond Nymark hadde jeg blitt anbefalt en tur til Font-Romeu for en fjelltur eller to. Jeg fulgte oppfordringen og var to dager i den franske skibyen.

Reisen fra Andorra gikk brillefint. Buss ned til l'Hospitalet (stasjonen på bildet over), snek meg med toget til Le Tour de Carol (snek og snek.. fikk i hvert fall ingen anledning til å løse billett...) og tok bussen opp til Font-Romeu (bussen tok en time og kostet 1 euro).

Font-Romeu er en liten ski- og idrettsby i Pyreneene, blant annet mye brukt som base for høydetrening. Trond Nymark fortalte at han hadde vært her 10 ganger.

<-- Fra Font-Romeu hadde jeg en ny flott fjelltur. 7 timer ble det. Da jeg hadde gått i rundt 4 og kommet til en stor demning med en turisthytte ved siden av var det klart for lunsj. Turisthytten hadde selvsagt full servering både av det ene og det andre. Lunsjen ble en baguett med chorizo og en kald øl. Ikke feil............






Fra Font-Romeu hadde jeg bestemt meg for å ta Le Train Jaune, "det gule toget", ned til Villefrance (en liten by i utkanten av Pyreneene).

<-- Toget ble åpnet i 1903 og hadde som intensjon å knytte de mer perifere delene av Pyreneene tettere til resten av Frankrike. I dag fungerer det først og fremst som en turistattraksjon. På flere av vognene sitter man utendørs (åpen vogn), mens toget åler seg ned gjennom snirklete dalfører og forbi bratte stup. Meget spektakulært.

Bare å nye utsikten!

Om du ikke er lei - så er det bare å følge med i neste del...