På loffen i Katalonia (del 1)

Etter ti dager med landslagssamling i Granollers, en by rett utenfor Barcelona, var det klart for ferie. Flybilletten hjem var booket to uker senere og dermed hadde jeg fjorten dager til rådighet for en total "planløs" ferie. Perfekt.

Berntsen og Birkelund hadde kokt sammen en plan om å komme seg til Andorra. Vi kunne selvsagt gjort det enkelt og tatt en direktebuss fra Barcelona, men vurderte det som meningsløst kjedelig. I stedet klarte Berntsen i samarbeid med Google og det spanske jernbaneselskapet å finne frem til et lokaltog som tok oss langt inn i Pyreneene, kun noen få mil fra Andorra (for å finne ut hvor Andorra og de andre stedene som nevnes i denne posten egentlig ligger kan et besøk google maps anbefales). En genial løsning skulle det vise seg. For 8 euro hver fikk vi en nydelig togtur gjennom den katalanske landsbygden og inn i fjellene.

<-- Berntsen hadde valgt den klassiske trillekofferten som hjelpemiddel for å frakte med sine sokker og boksere, og fikk selvsagt velfortjent tyn for det. Han forsøkte imidlertid hardnakket å vende kritikken tilbake til initiativtakeren for turen, som han mente ikke i tilstrekkelig grad hadde informert om at sekk var et anbefalt hjelpemiddel når togloffing og Pyreneene var stikkord for reisen.

Vel vel.. Etter tre timer på toget ankom vi stasjonen som lå mellom byene (og når jeg sier by, så mener jeg vel egentlig landsby) Le Tour de Carol og Einveitg. Vi hadde altså krysset grensen og befant oss nå i Frankrike (noe vi ikke var helt sikre på før vi spurte damen på restauranten vi spiste lunsj om hvilket land vi var i).

I Einveitg fant vi en fabelaktig pizzeria kombinert med delikatesseforretning, med det vi umiddelbart kåret til tidenes beste pizza. Når guttene i tillegg fikk smakfullt belgisk øl til lunsj og deilig lokal rødvin til middag, ja så kom feriefølelsen snikende.

Det du ser på bildet til høyre er to flasker av nevnte vin (rødvin fra Collioure, en liten by ved kysten - kommer mer om den senere), isen vi hadde til dessert, den siste snusboksen til Berntsen og, i forgrunnen, restene av et stort stykke ost som franskmannen på bordet ved siden av insisterte på at han skulle gi oss (vi var, som man ser, ikke spesielt vanskelig å be...). -->


Et bra bilde på at vi ikke lenger var i de mest sentrale strøk kom når vi spurte mannen på stasjonen hvor nærmeste minibank var.. Han smilte og pekte: "6 km, den vei..."

Neste dag bød på litt motgang transportmessig. Det viste seg at franske tog- og bussruter betyr omtrent det samme som NSB sine: "Det kan være at det går et tog, enten på det tidspunktet som står i ruten, eller på et tidspunkt som ligner, eller på et helt annet tidspunkt. Det kan også være at det ikke går noe tog."

Vi kom oss nå etterhvert til l'Hospitalet, den siste franske byen før Andorra. Herfra visste vi at det gikk busser inn i ministaten. Imidlertid viste det seg at det kun gikk en buss tidlig på morgenen og en buss utpå kveldingen, dermed hadde vi hele dagen til å utforske en om mulig enda søvnigere og mindre landsby enn den vi kom fra. Hadde vel strengt talt klart oss med en halv dag der, men guttene så positivt på livet og fant roen klemt innimellom vakre franske fjell.

<-- Etter en hyggelig lunsj var det tid for en velfortjent formiddagshvil på en benk.

<-- Berntsen er sluttet å snuse og synes godt at bussen kan komme snart...

<-- ....men et glass optimisme hjelper på det meste!






Til slutt kom nå bussen. Og det skulle vise seg å være en opplevelse verdt å vente på. Helt alene var vi. I baksetet. En liten pose med "niste". En smilende sjåfør som kjørte som om han hadde stjålet bussen og lastet den opp med narko. Oppover trange hårnålssvinger gikk det på to hjul. Utsikten var "breathtaking" som amerikanerne ville sagt. Turen til Andorra la Velle skulle i følge ruten ta 2 timer. Vår mann brukte 1 time og 15 min.

Vel fremme i Andorras hovedstad var det tid for å finne seg et sted å bo (det vil si... vi trodde vi var i Andorra la Velle, men det viste seg at vi var satt av i Escaldes-Engordany, byen rett ovenfor, vårt inntrykk var vel etterhvert at disse to byene var i ferd med å vokse sammen til en). Vi gikk inn på det første og beste hotellet vi fant, og fikk et dobbeltrom til 50 euro natten. Lett når man kan det.

Hotell Oriol var et tostjerners, enkelt og greit hotell. Små rom, rent og pynt, internetttilgang og en engelsktalende innehaver som ikke visste hva godt han kunne gjøre for oss. God sangria hadde de også.... -->

Andorra var et sjarmerende og spennende bekjentskap. Midt oppi fjellene ligger altså et bittelite land (riktignok større enn vi hadde sett for oss) med minst to ansikter. Andorra er et naturparadis, utrolig vakkert, fullt av muligheter for friluftsaktiviteter såvel sommer som vinter (har veldig mye skiturisme om vinteren). Men det er også et overkommersialisert shoppinghelvete/paradis (avhengig av øynene som ser...). I Andorra får du alt, til gode priser (vi konkluderte riktignok med at prisene på elektronikk ikke var spesielt mye bedre enn det vi får i Norge, men så er vel Norge etterhvert et relativt rimelig land på disse tingene).

Guttene startet oppholdet i Andorra med å skaffe seg litt oversikt, samt en tur til grensebyen Pas de la Casa hvor vi gjorde unna den lille shoppingen vi hadde behov for. Her spiste vi også lunsj med Trond Nymark og hans støtteapparat. Trond lå nemlig på treningsleir i en fransk fjellby kun noen mil fra Andorra og tok turen over grensen for litt avveksling. Hyggelig.

Fortsettelse følger...