Man rekker å tenke mye på en mil.

Denne teksten er ”skrevet” mens jeg løp Fanamilen 2009. Fanamilen er et tradisjonsrikt mosjonsløp i Bergen, i år arrangert for trettiende gang. Jeg gjør oppmerksom på at passeringstidene er notert slik jeg husker dem.

Før start.

Ute i god tid. Fint vær. Deilige løpeforhold, behagelig temperatur og en liten solgløtt. Masse folk, arrangementet fortjener virkelig å betegnes som en folkefest. Faktisk så mange deltagere at starten må utsettes 10 minutter på grunn av uventet stor pågang på etteranmeldingen.

Passe nervøs. Rart med det, konkurranse er konkurranse.. Med et startnummer på brystet kjenner jeg det ekstra i kroppen. Dette er ikke noen vanlig treningstur. Her skal jeg prøve å prestere. Jeg vet selvsagt at jeg kommer til å være i bakre del av feltet, mye nærmere sisteplass enn førsteplass, men jeg er likevel motivert for å få et godt resultat – ut ifra mine forutsetninger.

Får en god oppvarming. Løper seks runder på stadion, tøyer og bøyer mellom. Kropp og bein kjennes ikke så verst ut. Prøver å finne roen inn mot start. Spesiell stemning i feltet når vi stiller oss opp og venter på skuddet. Spent og uforløst. Vi har et slags skjebnefellesskap. Vi skal alle sammen ut og slite oss gjennom 10 kilometer på asfalt. Her er folk i alle aldre og fasonger. Noen skal løpe veldig fort, andre skal løpe mye saktere. Noen av oss løper for første gang, andre har hvert med i alle tretti utgavene. Noen er små og tynne, andre er større og rundere. Men alle sammen skal vi gjennom den samme løypen.

Første kilometeren. Passering: 5 min 30 sek.

Starten er hektisk. Plassen er begrenset når mange skal av gårde samtidig. Mange som kaver litt. Finner en fornuftig plass ganske langt ute i banene og finner raskt mitt eget tempo. Unngår både å løpe for mye i veien for folk som har det travelt og å tråkke i hælene på de som har enda bedre tid på seg enn jeg har. Etter 600 meter inne på stadion legger vi ut på landeveien og løpet setter seg.

Kun positive tanker. Beina kjennes greie ut. Ser lyst på turen som ligger foran meg.

Har bestemt meg for å åpne ganske hardt, men blir likevel positivt overrasket når jeg kikker på klokken ved passering 1 kilometer. Mitt mål for dagen er å løpe under timen, noe som tilsvarer fortere enn 6 minutter per kilometer. 5,30 er raskt for meg å være. Har allerede tatt et halvminutt på mitt eget skjema. Deilig!

Fra 1 til 2 kilometer. Passering: 11 min 25 sek. Siste kilometer på 5 min 55 sek.

Fokuserer på å finne rytmen i løpingen. Gir bra nedover den lange slake bakken som leder mot løpets tøffeste motbakke. Er forberedt på kneiken som kommer og roer litt ned inn i bakken uten å miste farten helt.

Bakken er tøff. Men jeg kommer noenlunde greit fra den. Pulsen stiger, men møter ikke veggen på noen måte.

Fremdeles ved godt mot. Løper faktisk forbi noen på vei opp bakken. Er såpass barnslig at jeg kjenner det gir en god følelse.

Er igjen veldig fornøyd med passeringen. Under 6 minutter på kilometeren, med den bakken, er bedre enn jeg hadde forventet.

Fra 2 til 3 kilometer. Passering: 17 min 20 sek. Siste kilometeren på 5 min 55 sek.

På vei ned den slake bakken mot Stend må jeg betale litt for kneiken vi akkurat har gjort unna. Vil gjerne gi mer på, men har nok med å stabilisere farten. Fokuserer på å få roet pulsen og finne tilbake til rytmen og flyten i løpingen.

Fra 3 til 4 kilometer. Passering: 23 min 20 sek. Siste kilometeren på 6 minutter.

Må opp i 6 minutter på denne kilometeren. Går likevel ganske greit. Gjør godt i hodet at vi nærmer oss halvveis. Kroppen kjennes såpass fin ut at jeg begynner å få god tro på at jeg skal nå målsetningen om å komme inn under timen. Mye hoderegning på passeringstider og skjemaer.

Jobber med å stenge ute alle negative tanker. Vet at jeg nærmer meg midtpartiet i løpet. Den midterste delen av en løpetur er alltid den tyngste for meg. I starten er alt lyst og fint, ingen problemer. Og mot slutten er det ikke så langt igjen, bare å komme seg til mål. Men midt i kan det være tung..

Fra 4 til 5 kilometer. Passering: 29 min 15 sek. Siste kilometeren på 5 min 55 sek.

Fascineres over hvordan de mentale mekanismene virker. Kjenner at jeg har den lille djevelen på ene skulderen som nå begynner å pøse på med negative meldinger. Gjør alt han kan for å overbevise meg om at dette bare er tull, at jeg i hvert fall ikke trenger å løpe så fort. Spiller det egentlig noen rolle om du løper rett over eller rett under en time? Hvem bryr seg? På andre skulderen sitter engelen og gjør det han kan for å stå på imot.

Nå fokuserer jeg kun på delmål. En kilometer av gangen, en sving av gangen, et steg av gangen. Jobber med å tenke på teknikken i løpingen, men klarer bare å holde fokuset en kort periode av gangen.

Får en positiv boost når jeg passerer 5 kilometer og ser at jeg tross alt har klart å øke tempoet noen sekunder fra forrige kilometer.

Fra 5 til 6 kilometer. Passering: 35 min 10 sek. Siste kilometeren på 5 min 55 sek.

Ser ikke positivt på at jeg har like langt igjen som jeg har løpt. Mye negative tanker
Den indre samtalen går på høygir.

Klarer å lure meg selv. Argumenterer for at ”nå løper du skikkelig denne kilometeren, så kan du heller roe ned etter det”. Aksepterer logikken og bestemmer meg for å stå på frem til passering.

Drikkestasjonen kommer beleilig. Stopper ikke, men tar et glass vann og prøver å treffe munnen så godt det lar seg gjøre i fart. Ikke mange dråpene som havner rett sted, men nok til å få fuktet strupen. Ikke mer som skal til for å få litt fornyet energi.

Fra 6 til 7 kilometer. Passering: 40 min 50 sek. Siste kilometeren på 5 min 40 sek.

Får fornyet giv når jeg passerer 6 kilometer. Vet at løypen er snill de neste kilometerne og begynner å få følelsen av at mål er innen rekkevidde. Vet at det er avgjørende fase for å få en god tid i mål. Viktig å holde trykket nå.

De to siste kilometerne teller ikke, de vet jeg at jeg klarer på viljen. Så nå fokuserer jeg kun på å holde trykket frem til 8 kilometer. Tenker at det er det som gjelder, det er der løpet slutter, bare komme seg til 8 kilometer. Slak, fin nedoverbakke passer perfekt nå.

De negative tankene er glemt når jeg passerer 7 kilometer og ser at jeg har klart å øke farten.

Fra 7 til 8 kilometer. Passering: 46 min 20 sek. Siste kilometeren på 5 min 30 sek.

Løper bra nå. Kjenner at det koster, beina begynner å stivne og ryggen gir melding om at milløp på asfalt ikke bør gjøres alt for ofte. Holder likevel tempoet oppe og har brukbar flyt i løpingen. Tar igjen folk jevnt og trutt, og blir langt sjeldnere tatt igjen. Rart med det, men det hjelper på motivasjonen. Man er da konkurransemenneske!

Veldig godt fornøyd ved passering 8 kilometer. Vet nå at jeg kommer til å klare målsetningen med god margin.

Avslutningen på løpet er ganske tøff. Et par seige motbakker står klar for å ta siste rest av saft i beina. Forbereder hodet på det som venter. Stå på nå! Fighte!

De to siste kilometerne på 11 min 47 sek.

Avslutningen er rent helvete. Helt nede på stålet. Alt av konstruktive og planmessige tanker er blåst vekk. Beina er som tømmerstokker. Nå handler det bare om å komme seg til mål, så fort som mulig. Jo fortere jeg løper, jo fortere er det over. Bruke det som er av vilje. Dette klarer du! Ignorere smerten. Slutt å syt, LØP! Bare komme seg til mål, det er alt det handler om nå.

I mål: 58 min 07 sek.

Den gode følelsen. Deilig å være ferdig. Ekstra herlig å ha nådd målet for dagen. Sliten, men opprømt.

Smerten forsvinner fort. Pulsen kommer ned. En flaske vann. Lett nedjogging og uttøying. Da sitter bare de gode tankene igjen. Du var flink i dag.

Verdt det? Å ja!


----- man rekker å tenke mye på en mil.

Tanker etter valget.

Stortingsvalget er historie. De harde fakta er klar… Vi får rødgrønt styre i fire nye år (hvem skulle trodd det når vi så meningsmålingene for noen måneder siden?). Jens vant, de fleste andre tapte. Høyre løftet seg, men gjorde likevel et av historiens dårligste valg. Fremskrittspartiet gjorde sitt beste valg, men bare marginalt frem fra sist og må sies å ha tapt valgkampen. Sentrum som politisk tyngdepunkt er radert ut, i hvert fall inntil videre. Senterpartiet er på status quo. Og SV beholdt makten, men måtte betale dyrt for det.

Jeg kjenner at valgkampen og valget gjør meg irritert, glad, engasjert, passiv, provosert og likegyldig. Samtidig. Fremfor alt klarer jeg ikke å bestemme meg for om det er bra eller dårlig at vi lever i et samfunn hvor problemene er så små og enigheten om de store tingene så bred at det ikke finnes noen ordentlig viktig å diskutere...

Når det hele nå er over for denne gang sitter jeg imidlertid og tenker på alle spørsmålene vi aldri får svar på. Her er noen problemstillinger JEG lurer på…

Er Siv Jensen Norges sureste dame?

Kjør debatt!

Jeg prøver å tenke etter…. Har vi noen gang sett henne smile? Le? Vise glimt i øyet? Si noe morsomt (ironiske nedsettende bemerkninger uttalt med et hånlig flir teller ikke med)? En ting er at hun står for en trangsynt, smålig og primitiv politikk, som er så langt fra mitt ståsted som du kommer (om du lurte på det), men går det ikke an å vise litt varme? Litt raushet? Litt humor? Hvordan orker hun å gå rundt og være så uttrolig sint og sur hele tiden?

Og en annen ting… Mens jeg er i gang. Det er ikke noe sjarmerende trekk å alltid finne noen andre å skylde på når ting ikke går veien. Å bruke angivelig mediehets og at folk ikke ”tør” å stemme Fremskrittspartiet (vi har vel hemmelig valg fremdeles?) som forklaring på at resultatet ikke ble så bra som tidlige målinger kunne tyde på er bare pinlig. Godt lederskap er også å stå der når det blåser. Godt lederskap er ikke å sutre og peke på andre hver minste lille motgang.

Når ble egoisme en sentral verdi for mange av oss her oppe i det kalde nord?

Jeg finner ingen annen plausibel forklaring enn egoisme på at hver femte stemme i valget kan gå til det nevnte partiet på ytterste høyre fløy. Egoisme og kunnskapsløshet.

Egoismen viser seg gjennom den eneste problemstilling som ligger til grunn for politikken til FrP: ”Hva er best for oss?” Jeg tar det som et bevis på at vi har det alt for godt når sentrale temaer i en valgkamp er ting som bompenger, skatteletter og billigere alkohol.. ”Drit i alle andre, hvordan kan JEG sitte igjen med mer?”

Det er overraskende at ikke flere reagerer og står opp mot det hjerteløse og kalde menneskesynet som kommer som en konsekvens av egoismen som verdi. Jeg får frysninger når representanter for Fremskrittspartiet uten å blunke putter alle innvandrere, asylsøkere, flyktninger og muslimer (ikke så nøye med begrepene, samme røkla alle sammen…) i en stor bås og stempler dem som ”organiserte kriminelle som pusher dop til ungene våre”. Når ble det ok i en politisk debatt å generalisere mennesker på den måten? Å omtale dem som grupper og ikke som enkeltindivider? Ja, det finnes store utfordringer på dette området. Ja, vi må bli mye bedre på å drive en god og effektiv integrering. Men her snakker vi hvilket grunnleggende syn vi har på mennesker. Jeg vil ha flere politikere som står opp for anstendigheten i det offentlige ordskiftet.

Kunnskapsløshet ser jeg for eksempel når partiet slipper unna med regnestykker som en fjerdeklassing skjønner ikke går opp. Helt alvorlig.. Vi må gjerne være uenige om hvilke løsninger vi tror på, hvilken retning vi vil at samfunnet skal ta. Det er i orden å mene at skattene skal ned. Det er ok å tro på at flere private løsninger er en god idé. Men tror noen virkelig at det går an løse alle velferdsutfordringer med et pennestrøk og samtidig senke skattene med mange titals milliarder, og i tillegg beholde en stabil og konkurransedyktig økonomi? Min påstand er at går du på dette som velger, ja da har du ikke giddet å sette deg inn i ting. Les programmene, sett deg inn i analysene av de ulike partienes politikk – så skjønner du fort at dette ikke går opp.

Forresten.. Mens vi er inne på kunnskapsløshet. Hvis du fremdeles ikke har tatt poenget mitt, så kan du jo kikke på dette intervjuet: http://twitpic.com/hp4f8
Noen av oss har altså klart å velge denne unge kvinnen inn på Stortinget…

Er det ok å legge dette kuriøse kirkevalget til samme dag, og til og med samme lokale, som Valget?

Merkelig at det ikke har vært mer diskusjon rundt dette. Eller kanskje ikke så merkelig når jeg tenker meg om, det er gjerne et klassisk eksempel på en debatt som ingen sentrale aktører tror de har noe særlig å tjene på?

Uansett.. Som ikkekristen borger i en per definisjon sekulær stat ser jeg det som provoserende og krenkende å klistre et valg av religiøse ledere opp til demokratiets viktigste dag. Det understreker problemet med at vi har beholdt anakronismen statskirken. Å samkjøre disse valgene er med å sette likhetstrekk mellom kirke og stat, i en tid da vi heller burde være opptatt å øke avstanden.

Hvordan kan du la være å bruke stemmeretten?

Det er for meg ubegripelig at noen velger å ikke stemme. For å bruke litt store ord er det totalt respektløst både ovenfor de som kom før oss, og de som kommer etter oss. Og ikke minst en fornærmelse ovenfor de millioner av mennesker i verden som ikke har de samme privilegiene som vi har.

La det i hvert fall være helt klart at du som ikke klarte å komme deg til stemmelokalet (for om ikke annet å legge en blank stemme i urnen hvis du absolutt ikke har noen du kan støtte) har avstått fra retten til å klage på noen ting som helst de kommende fire år.

Hvordan er det mulig av TV2 å slippe til denne Oddvar Stenstrøm på skjermen i beste sendetid?

Det kunne, burde og skulle blitt en spennende, viktig og opplysende avsluttende partilederdebatt. Det ble en uverdig, uvesentlig og uinteressant runde med kjekling og kamp om ordet. Først og fremst takket være elendig debattledelse av nevnte Stenstrøm. Tilsvarende debatt på NRK kvelden før holdt et langt høyere nivå, var saklig og klargjørende, og i tillegg langt mer underholdende. Stenstrøm trodde visst det var ham som skulle spille hovedrollen der han luntet rundt med indignert mine og viftet med pekefingeren. Han trodde sikkert han var ”tøff” og ”tydelig” og ikke lot noen ”slippe unna”. Men det å snakke i munnen på folk og ikke høre etter hva de sa i forrige svar når du stiller oppfølgingsspørsmålet er verken ”tøft” eller ”tydelig”. Det er bare uoppdragent.

Kjære TV2: Plasser denne mannen innerst i skapet i neste valgkamp.

Til slutt: Reiser Frank Aarebrot på ferie etter valgdagen?

Han fortjener det synes jeg. Selv duracellkaninen Aarebrot må jo kjenne det litt etter å gått non-stop fra intervju til intervju i fire uker? Takk Aarebrot, for at du setter ting i riktig perspektiv og gjør det lettere å forstå. At du har en vidunderlig formuleringsevne og øser av din kunnskap med spiss tunge og glimt i øyet er bonus.


Vel vel… Fire år til neste gang. Det er kanskje greit?