AP-politiker Jan Bøhler fikk, forutsigbart nok, så ørene stod rett ut da han i forrige uke var så nådig å mene noe om den norske modellen for barneidrett. Essensen i det han uttalte, hvis man tok seg tid til faktisk å lese det han sa og ikke stoppet ved den tabloide fremstillingen om «topping» og «spissing», var slik jeg tolket det at barn har størst utbytte av å konkurrere med og mot de som er omtrent på samme nivå som dem selv. Det mest oppsiktsvekkende med det hele, etter min mening, er vel at et slikt standpunkt er så kontroversielt at det rettferdiggjorde forsiden på riksdekkende aviser. Hvordan et regelverk skal utformes og hvilke virkemidler som skal brukes, kan det nok finnes mange meninger om. Men at det gunstige, enten du er flink eller mindre flink, er at flest mulig av kampene man får spille er jevne tror jeg er en ganske gjengs oppfatning blant de fleste som har syslet litt med barne- og ungdomsidrett. Det er kjedelig og lite lærerikt å vinne med mange mål. Det er kjedelig og lite lærerikt å tape med mange mål. Det er spennende, utviklende og motiverende å spille jevne kamper – enten du taper eller vinner. Så kan vi diskutere i det vide og brede hvilke systemer vi skal ha for å skape flest mulig av disse jevne, gøye, utviklende konkurransene.
Jeg kom til å tenke på dette i dag. Jeg har nemlig en skjønn liten niese på 7 år som akkurat er ferdig med sitt første år på skolen. Mathilde er glad i å danse og har gått på ulike ballettklasser i to år allerede. Det første året synes hun det var kjempemoro, men utover det andre året synes hun etter hvert at det var for mye lek og for lite alvor. Mathilde er nemlig en seriøs ung dame som liker at ting er «skikkelig». Som moren hennes beskrev det: «Hun ville danse Svanesjøen, ikke hoppe på tjukkasen til «Rosa helikopter» på anlegget..»
For å få muligheten til å utforske interessen sin for ballett har hun nå fått lov å melde seg på prøvedansing i operaen. Å danse i operaen er noe helt annet enn et lokalt fritidstilbud. Her trenes barna profesjonelt og målrettet, og ballettskolen har et overordnet mål om å utdanne dansere til et internasjonalt nivå.
I informasjonen om hvordan man søker om opptak kan vi lese følgende:
Jeg mener ikke at dette er slik vi burde drevet barneidretten vår. Den norske modellen har mange positive sider, også i toppidrettsperspektiv, og viser igjen og igjen at den er i stand til å få frem idrettsutøvere i verdensklasse. Selv om det hadde vært slik at det eneste målet med å rekruttere unger inn i idretten var at noen få skulle nå toppen til slutt vil jeg for eksempel tro at det i de aller fleste idretter ville være lite gunstig med en så tidlig selektering som det balletten tydeligvis ser tjent med.
Imidlertid synes jeg det er interessant at det er så stor forskjell mellom to sektorer, og at det som ville utløst det totale ramaskrik innenfor idretten tydeligvis er helt normalt og akseptert innenfor kultur. Hvorfor er det slik? Og går det tøffe opplegget for de få ambisiøse på bekostning av dansegleden til alle dem som har det kjekt med et tilbud med lavere terskel i nærmiljøet sitt?
Jeg kom til å tenke på dette i dag. Jeg har nemlig en skjønn liten niese på 7 år som akkurat er ferdig med sitt første år på skolen. Mathilde er glad i å danse og har gått på ulike ballettklasser i to år allerede. Det første året synes hun det var kjempemoro, men utover det andre året synes hun etter hvert at det var for mye lek og for lite alvor. Mathilde er nemlig en seriøs ung dame som liker at ting er «skikkelig». Som moren hennes beskrev det: «Hun ville danse Svanesjøen, ikke hoppe på tjukkasen til «Rosa helikopter» på anlegget..»
For å få muligheten til å utforske interessen sin for ballett har hun nå fått lov å melde seg på prøvedansing i operaen. Å danse i operaen er noe helt annet enn et lokalt fritidstilbud. Her trenes barna profesjonelt og målrettet, og ballettskolen har et overordnet mål om å utdanne dansere til et internasjonalt nivå.
I informasjonen om hvordan man søker om opptak kan vi lese følgende:
Ballettskolen ved Den Norske Opera & Ballett kan ta inn elever fra de er 6 år gamle. Nybegynnere kan være mellom 6 og 9 år for jenter, og mellom 7 og 10 år for gutter. For elever som er eldre enn dette kreves normalt at de har en del trening i klassisk ballett bak seg. For en som ønsker å drive seriøst med ballett anbefales det å ikke vente for lenge med å søke, da det erfaringsmessig blir vanskeligere å komme inn jo eldre man er. Dette henger sammen med treningsomfanget som er større enn ved de fleste private ballettskoler og med den tette oppfølging disiplinert trening i relativt små grupper muliggjør. Ballettskolen har opptaksprøve umiddelbart etter skolestart hver høst, og blir annonsert på hjemmesiden vår og i forskjellige aviser.Og premissene som venter de unge danserne når de søker om opptak på operaens ballettskole er som følger:
Etter vurdering av søkerne hvor en vektlegger dimensjoner som fysisk egnethet inkludert bevegelighet, koordinasjon, spenst, musikalitet, konsentrasjonsevne og energi, tas om lag en tredel av søkerne opp til et prøvesemester. Elevene har to ganger i året vurderingsklasser som sammen med arbeidet gjennom terminen danner grunnlag for en skriftlig vurdering til foreldrene.Ganske tøft opplegg for de unge håpefulle altså. Tøffe krav. Systematisk, målrettet trening. Knallhard selektering – en av tre, av de som har kommet så langt at de faktisk møter opp for prøvedanse, er så heldig at de blir tatt opp på et prøvesemester. Tenk om noen hadde forsøkt noe som ligner på dette innenfor idretten..!! Da hadde vi snakket førstesider da.
Jeg mener ikke at dette er slik vi burde drevet barneidretten vår. Den norske modellen har mange positive sider, også i toppidrettsperspektiv, og viser igjen og igjen at den er i stand til å få frem idrettsutøvere i verdensklasse. Selv om det hadde vært slik at det eneste målet med å rekruttere unger inn i idretten var at noen få skulle nå toppen til slutt vil jeg for eksempel tro at det i de aller fleste idretter ville være lite gunstig med en så tidlig selektering som det balletten tydeligvis ser tjent med.
Imidlertid synes jeg det er interessant at det er så stor forskjell mellom to sektorer, og at det som ville utløst det totale ramaskrik innenfor idretten tydeligvis er helt normalt og akseptert innenfor kultur. Hvorfor er det slik? Og går det tøffe opplegget for de få ambisiøse på bekostning av dansegleden til alle dem som har det kjekt med et tilbud med lavere terskel i nærmiljøet sitt?
